Vi vandrer gjennom gatene

Vi vandrer gjennom gatene som om vi eier dem og det gjør vi. Ikke i en slik dum forstand at vi har noe legalt krav på dem, men fordi vi dominerer dem. Folk stirrer på oss med sine senkede blikk, i sin frykt og skam, mens vi, med hevet hode bekjentgjør vår stolthet til verden. Hundrevis av oss har blitt fengslet og banket opp av politiet, av tyranniets bøller og vi er fortsatt her.

Faktisk er vi mer her, nå, enn vi var, enn vi noensinne har vært. Det er bemerkelsesverdig (men ikke merkelig) hvor frigjørende det er å reise seg, å stå opp mot undertrykkelse. De gjorde sitt beste for å knuse oss, men oppnådde det stikk motsatte. Akkurat nå gjør vi ingenting, ingenting åpenlyst for å provosere dem, annet enn ved vårt blotte nærvær. Berettiget stolthet har ingen plass i dagens verden. Ingen sann menneskelig følelse eller menneskelighet har det.

Et hus er borte, men det det representerer forsvinner ikke. Vi bærer det med oss, for alltid. Det eneste myndighetene oppnådde ved sine brutale overfall var å radikalisere en hel haug med unge mennesker. Vi noe eldre har fått en masse nye venner på de andre radikale stedene rundt om i byen i det siste.

Vi sitter der, i røyken, i tåken og utveksler blikk, menn og kvinner kastet sammen av tilfeldigheter og skjebne. Det som ikke dreper oss og gjør oss til zombier gjør oss sterkere. Vi føler det, i hver eneste lille punkt på kroppen og i tanken. De banket oss og trodde de slo oss, men vi overlevde, ikke bare med våre tanker og selvstendighet inntakt, men forsterket, med ilden innvendig enda sterkere enn før. Vi har vokst og blitt mer enn vi var. Takk, Danmark. Takk, København.

Vi vandrer gjennom gatene og vi ser frykt i politifolkenes tomme blikk.