Tåken og Skyggen: Stien gjennom skogen

Jeg er en heks og har alltid vært det. Jeg har kjent til det som ligger skjult siden tidenes morgen, i det minste en ørliten del av det.

Er det en vegg der, ved fingertuppene dine, smerglet og hard, eller er det intet der, intet bortsett fra Tåke og Skygge?

Slik er Tiden, stemmer ikke det, slik er virkeligheten. Kan vi ta og føle på den? Er den solid, som en mursteinvegg, en grense vi ikke kan eller bør krysse?

Selvsagt ikke.

Jeg er Maxine. Jeg er hva andre kanskje vil kalle en «plukke og velge heks». Hva det betyr for meg er at jeg vandrer min egen sti, mine egne skygger, ikke den stukket av andre, eller noen etablert retning. Veien er Tåke og skygger, og det er slik det bør være. Hver eneste heks, hver eneste menneske bør oppleve livet på sin egen, unike måte, ikke underkaste seg noen forutinntatte tradisjoner.

Min oppvåkning som heks kom for femten år siden. Det var ikke da jeg ble en heks. Som sagt, så har jeg alltid vært en, før jeg ble født og i mange tidligere liv. Men jeg innså bortenfor all tvil at jeg, at Maxine var en den natten. Jeg hadde søkt i årevis etter en måte å forandre mitt liv på, og midtsommernatt 1991, når jeg deltok i en uoffisiell feiring av livet i Hyde Park i London, fant jeg det jeg hadde lett etter og mye mer. Vi delte kropper og tanker og alt som var å dele, de hundrevis av oss som var samlet i parken de få timene, og mitt liv, i likhet med så mange av de som var der, ble uunngåelig og uopprettelig forandret.

Det vil skje når en opplever en lidenskap og en utøvelse av det fullstendig hinsides alt som den grå, moderne verden «tilbyr». Jeg traff noen «veteraner» fra den lignende eventen i 1988, og deres øyne skinte også i glede over å gjenoppleve det. Det kan egentlig ikke beskrives. Til det er det for langt fra det dagens mennesker oppfatter som normalt, som tilrådelig og akseptabelt. Det gjorde det enda bedre. Jeg har aldri følt noe sterkere enn den natten, verken før eller siden, selv om jeg har kommet nær. Vi gjenoppdaget oss selv og den slumrende heksen våknet. Tro meg, etter noe sånt er det veldig enkelt å skjønne hva de eldgamle fruktbarhetskultene dreide seg om…

Dagens verden, den offisielle, synlige delen av den er så likegyldig, så overfladisk, på alle tenkelige måter, alle måter som teller. Det er en illusjon, en luftspeiling, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning. Med en gang du har lært å ignorere knappene og glansbildene som dominerer dagens verden, moteord som penger og suksess, vil en langt større verden åpenbare seg for deg. Vi åpnet oss den natten i Hyde Park, åpnet oss mot verden, mot Universet, dets endeløse variasjon og dybde.

Jeg ser på at du sitter der, ja, du, sitter der i ditt knøttlille hus, og aldri går utendørs, knapt oppmerksom på andre hus overhodet, og absolutt ikke de utenfor din knøttlille del av virkeligheten. Du fornekter Universet, fornekter deg selv. Selv når folk viser deg verdenen som eksisterer utenfor din snevre forståelse, så ser du fortsatt ikke mer enn ditt eget grå nabolag, fordi du er fargeblind, og det minste glimt av farger skremmer deg.

Jeg er åpen. Jeg fornekter de smale gluggene i din hule. Jeg er Maxine. Jeg er en heks. Jeg er selve verden vi lever i.

Du kan også være det. Det er i virkeligheten veldig enkelt. Det eneste du behøver å gjøre er å gi slipp på begrensningene som binder deg.

«Den som ikke er opptatt med å bli født,
er opptatt med å dø»
Bob Dylan