Tro det eller ei, men det har faktisk vært det rådende synet i dagens overfeminiserte samfunn. Jeg har alltid sett på meg selv som feminist og selv radikal feminist, men slikt gjør meg dårlig, rett og slett. Den ene halvparten av femi-idiotene, som jeg kaller dem ønsker å leve uten menn og den andre halvparten ønsker å være som dem. Begge fløyer hevder med styrke, og i fullt alvor at verden ville vært bedre hvis den hadde vært styrt av kvinner. Når diverse kjente kvinnelige bloggere, som Reality Challenged, Filter og Dagens Onde Kvinner stort sett bruker bloggen til å beskrive det de ser på som stupid mannlig oppførsel er det hele etter «boken» i så måte.
På en annen side er macho kulturen eller kultusen og ønsket om og synet på kvinnen som den lydige og evige slavinne sterkt levende. Slike eksempler florerer også.
Litt av et utgangspunkt for konstruktiv dialog eller konstruktiv noe. Nå er det der med behovet for dialog sterkt overdrevet. Bare man snakker sammen er alt ok, er også det rådende synet. Men det er jo også det rene sludder. Verdien av samtale, av «konfliktløsning» er også sterkt overdrevet.
Kvinner generelt sett er fortsatt totalt akterutseilt økonomisk. Men selv om dette illustrerer de til dels fortsatt skrikende sosiale ulikhetene og undertrykkelsen i store deler av verden, så har det lite eller ingenting med noe som engang ligner løsningene å gjøre.
Sannheten, som alle bør innse, slik jeg ser det, er at kvinner og menn i virkeligheten er veldig like. Forskjellene mellom mennesker er ikke mellom kjønn, rase eller kultur, men mellom individer. Dagens samfunn, sivilisasjonen, om du vil, er ikke kvinnefiendtlig eller mannsfiendtlig, men menneskefiendtlig. Vi er alle undertrykket. I et samfunn der det blir lagt lokk på følelser, på lidenskap og på menneskelighet generelt er det ikke underlig at ting står på skeive. I et samfunn der sosiale ulikheter blir fremelsket, på alle mulige områder er det ikke det minste rart at de som støtter og utvikler maktstrukturene i verden blåser på ilden til nok en kunstig konflikt.
Til slutt, sakset fra en anarkistkonferanse i Sverige et tiår tilbake.
Den første dagen spradet jentene rundt i t-skjorter som sa: «Døde gutter voldtar ikke». Dagen etter slo guttene tilbake med: «Døde jenter sier ikke nei».
Jeg finner dette eksempelet på «kjønnskamp» ustyrtelig morsomt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Festlig!!!
SvarSlettDet hender at jeg selv ikke tror noe særlig på at dialog og konfliktløsning er er mulig å oppnå selv om det kanskje er ønskelig. I noen tilfeller er det bare det å synligjøre som er mulig og derfor også viktig. Alle blir allikevel ikke "venner". Det har jeg skjønt for lenge siden men at flere kan bli det, det hadde jo vært bedre...
Alle er undertrykte og jeg tror man må få lov til å velge hvem sitt parti man skal kjempe på og om man skal kjempe og så kan man jo spørre seg om det er et legitimt parti; kvinner, lavtlønnede, narkomane,prostituerte, næringslivsledere eller hva det nå skal være. Blir du nok relativistisk så er alt greit og vi må alle kjempe like hardt så hva er vitsen med å bråke. Jeg tror på en balanse mellom å vandre i skyggens randsone og det å tillate seg lyset, det å si til seg selv at dette er fan meg verdt å kjempe for selv om det er en million andre ting som er viktige og velger jeg meg dette så har jeg på mange måter redusert alt det andre til bagateller.
Så jeg syns i grunnen det er greit å være litt sint kvinne og påpeke hvordan verden ser ut i skyggen av mitt kjønn. Men jeg er litt usikker på om det er så lurt å latterligjøre de vi liksom har utsett som fienden... Eller jeg er i grunnen sikker på at det ikke fungerer, uansett hvem man har som motpart. Men vi lar oss underholde...
Jeg lurer på hva mer spesifikt det er du reagerer på med bloggene du trekker frem, som gjør at du slår dem i hartkorn med "femi-idioter"?
SvarSlettJeg bruker stort sett tiden min på å peke på og utfordre stereotypier og folk som forsøker å forsterke trange kjønnsrollemønstre eller essensialistiske oppfatninger om kjønn. Jeg har videre skrevet ganske mye om hvordan kjønnsroller også begrenser menns frihet, og har ofte uttrykt sympati med menn og deres problemer. Videre skriver jeg også om *kvinners* stupide uttalelser om kjønn.
Det er leit at du har møtt så mange trasige feminister på din vei. Jeg har faktisk aldri møtt noen som hevder de tingene du mener er typiske. Men det er klart: Dersom du anser disse bloggene som representanter for femiidioter slik du definerer dem, da har vi antakelig ganske ulikt syn på verden.
Jeg finner det en smule komisk at de bloggere du trekker frem som femi-idioter bruker mye av sin tid på nett til å formidle at kjønnsforskjeller er minimale.
SvarSlettJeg synes det er rart at du ikke har fått med deg dette.
Selv vil jeg ikke bruke min tid på å unnskylde meg selv fordi jeg nå og da har skildret overgrepssituasjoner og ubehagelige opplevelser med andre mennesker i min blogg, men jeg finner det besynderlig og mer enn betenkelig at det gjør meg til en såkalt femi-idiot.
Tro meg, Othille, jeg er nokså sint selv, og det er en million gode grunner til det. Man bør være sint i dagens verden. Mitt poeng var, og er, antar jeg at å foksuere på bare en sak, en enkelt del av en grunnleggende urettferdig verden, er en avsporing, en villedning, og det er bare forbokstaven. Å fjerne hele den urettferdige verdenen fra jordens oveflate, det er verdt å kjempe for. Selv om det mot formodning skulle bli total likestilling mellom kjønnene i dagens samfunn, ville ikke det ha endret noe overhodet på helheten, fordi det ikke er saken, ikke når man går ned til det grunnleggende, det fundamentale. Det er det mange gjør galt. De fokuserer på en enkelt sak, ett enkelt område, og de blir lurt, og er med på å lure andre. De ser bare på ett enkelt ødelagt tre i den ødelagte skogen. Det sier seg selv at det blir en nokså håpløs tilnærming.
SvarSlettDrusilla og Androida, jeg er jo ikke akkurat overrasket over at dere reagerer. Jeg kan bare si at jeg leser noe ganske annet i det dere skriver enn det dere selv åpenbart gjør.