Netter av raseri og ild

Radio Bagdad sender fra hete netter i Rostock:

Heiligendamm er omringet av høye vegger. Ingen, utenom de som lever der eller hundene som er tvers igjennom lojale mot verdens elite kan komme forbi de høye gjerdene og piggtråden der.

Så, vi drar til Rostock, for å protestere mot ødeleggerne som møtes i Heiligendamm, for dagens utgave av Røyk og Speil, for dette G8 møtet. Men stormtroppene, dagens utgave av Gestapo angriper oss der også. De later ikke som, ikke på noen måte. Purkene, «opprørspolitiet» prøver ikke engang å fremstå som vennlige, som de motvillige køllebærerne de fremstår som i etablert media. De er etter oss i samme øyeblikk som vi ankommer Hovedbanegården i København, og når vi passerer den tyske blir deres nærvær forsterket mange ganger. De terroriserer og prøver å skremme oss ved hver eneste mulige anledning under vår reise til Rostock. Når vi kommer dit hilser de oss på en skikkelig hyggelig og varm måte. Vi blir banket opp og kroppsvisitert, og de gjør sitt ytterste for å gjøre det til en stor opplevelse for oss…

Men til tross for alt dette, til tross for deres anstrengelser samler tusener og atter tusener av mennesker seg i Rostock. Og vi ser hvor frustrert, kjempeirritert det gjør dem. De angriper forsamlingen nesten med det samme. Først så er det noen treningsrunder, begrensede turer inn i mengden. Vi kjenner godt til dette mønsteret og vet hva som kommer.

Det… begynner. De angriper oss med en råskap og brutalitet som, hvis jeg skal være ærlig skremmer vettet av meg. Men vi har alt for lenge, lenge siden bestemt oss for å ikke la oss terrorisere av disse folkene. Deres tvers igjennom grusomme metoder og den systematiske terroren de bedriver gir oss bare enda en grunn til å ta opp kampen mot dem og alt de står for.

De angriper oss med sine klubber og alt de måtte ha til rådighet. Som sagt, de holder ikke igjen eller prøver å fremstå som noe annet enn de bøllene de er, i disse gatene av tåregass, hosting, skriking og smerte. Vi tar igjen, og jeg gleder meg over å kunne rapportere at flere av oss tar igjen denne gangen enn noen gang før. Vi konfronterer Gestapo med en styrke som lett matcher deres. Dette er annerledes, annerledes sammenlignet med alle de gangene vi har vært et lett bytte. Vi slår tilbake, og tyranniets soldater begynner å falle, begynner å tape. De faller i dusinvis, i hundrevis. Vi også. Jamring av smerte og terror stiger opp fra disse ildens gater, men denne gangen er vi ikke hjelpeløse ofre. Det er mange nok rasende demonstranter til å stanse bøllenes brutale fremrykning. Hundrevis er såret og for en gangs skyld er det faktisk flere bøller enn demonstranter, og vi hyler i triumf. Vi vet at vi ikke har vunnet noe, at dette, på sitt mest positive er en illusorisk seier, men det føles godt, og at det enda en gang kan bli starten på noe nytt, farlig og stort, et tegn på at fremtiden kan bli bedre enn nåtiden.

Vi hoster på ny, i omgivelser av tåregass og damp og kroppsvesker, og skriker ut i smerte og vrede, og det er en glede å oppleve det.