Tilvær

Jeg har knapt vært på nettet på et halvt år, har knapt vært i nærheten av det en gang og jeg har ikke savnet det. Den skjulte verden er så uendelig mye mer interessant. Det er som en renselse faktisk. Ikke at det ikke finnes interessante ting og mennesker på nettet også, men det er noe helt annet å oppleve livet «live».

Dette til etterretning for de som faktisk blir lamslått over en slik uttalelse.

Jeg har skydd internettkafeer, tv, kino osv, men jeg og gjengen har dratt ut på landet, på tåkefylte sletter og det lille av noenlunde uberørt naturområde Danmark har igjen. Vi har vandret i Københavns bakgater og holdt selskap i falleferdige bygninger, og hylt uforferdet mot himmelen og månen. Folk hører oss og pusser noen ganger de uniformerte bøllene på oss, men vi er som skygger og når de kommer for å ta oss, for å denge oss og straffe oss for våre opprørske handlinger og synder så er vi ikke der. Vi glir rundt i den moderne verden, men vi er ikke der, ikke egentlig. De stiene vi vandrer er ikke synlige, ikke uten at du leter etter dem, men de er der, langt mer virkelige enn ruinene og gravsteinene som omgir oss.

Folk hører oss, selv uten å høre oss, der deres ører skulle ha vært. De ser oss til og med, med de øynene de burde ha brukt til å se med. Det moderne mennesket hører, ser og sanser, selv om de gjør sitt beste for å stenge ute alt av verdi de måtte høre, se og sanse. De vet vi er der og de blir urolige i sine tomme skall, i sine kvalte, feberaktige drømmer. Vi hvisker ord i deres ører og de kan ikke unngå å høre oss, uansett hvor mye de kjemper imot sine sterkeste lengsler og følelser.

Det moderne mennesket eksisterer i et mareritt, sover fornuftens søvn og ønsker ikke å våkne, av frykt for å måtte se seg selv i speilet, se det monsteret de har blitt, ved sin unnfallenhet, ved sin benektelse av drømmer, av ild og liv, og den Skyggen som er en del av oss alle.

København er en kirkegård, som alle byer, store som små, og bare frie, ville mennesker sniker seg rundt på en kirkegård om natten og hvisker mot den dansende, blodrøde månen lavt der oppe.