Skogen er vill og uforutsigbar. Man vet aldri helt hvor veien går. Og en heksesti er enda mer kronglete, enda vanskeligere og forutsi retning og underlag på, fordi en heks går i dybden og lever livet mest mulig uten kart.
Jeg vet det. Jeg er en heks, og jeg fryder meg, fryder meg over å leve på kanten av og på kant med samfunnet. Verden er en usynlig labyrint, og vi vandrer dens irrganger, dens kjente og ukjente stier.
En gang, for ganske så lenge siden så jeg, i et øyeblikks lidenskap og klarhet forbi hjørnet av den verden et flertall av nåtidens mennesker kaller virkeligheten. Det var som om det ble flerret et hull i selve luften foran meg, og den større verdenen som åpenbarer seg for de som vandrer på stien gjennom skogen ble synlig.
Jeg har evigheten bak meg, foran meg og på alle sider, og jeg vandrer i alle retninger samtidig. Når jeg går ned en hvilken som helst gate, når jeg befinner meg på et hvilket som helst sedvanlig sted så ser jeg den skjulte verden over den ordinære, begrensete vi blir opplært til å sanse. Det er den samme verdenen, men synsvinkelen er vidt forskjellig.
Den skjulte verden er nittini prosent av verden. Jeg har hørt det bli sagt at dagens etablerte virkelighet er en illusjon, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning. Jeg er så veldig enig i det. Verden er så uendelig mye større enn det vi blir lært opp til å tro at den er, og vi lider under det, lider veldig, til vi blir i stand til å se verden slik den er, til å avvise løgnene og bedraget vi har fått banket inn i oss.
Jeg har vandret i evighet. Jeg vandrer fortsatt. Stien er uendelig og evig, og det er også mennesket. Jeg hadde en oppvåkning en gang, og siden den gang har tusen ganger tusen oppvåkninger kommet og gått. Jeg vandrer på en million stier samtidig, og det er bare begynnelsen. Livets tre har uendelig mange flere grener enn man kan telle.
Heksen vandrer i skyggenes og tåkens land.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar