Mange alen av samme stykke

Jeg har fulgt med i politivoldsdebatten i Norge i det siste, om politimannen Trond Volden og tre andre som drepte eller/og medvirket til drapet på Eugene Eijke Obiora. I den forbindelse har jeg også definitivt fått med meg uttalelsene fra lederen i Politiets Fellesforbund Arne Johannesen. Toppen på mange uhyrlige uttalelser fra hans side er at Trond Volden og de tre andre «gjorde en god jobb».

Når altså Arne, politiets fremste tillitsmann mener at mord er en vel utført jobb, så bør langt flere reagere enn de relativt få som faktisk gjør det. Da bør de innse at saken har et langt videre perspektiv. De burde ha innsett det uansett, men i hvert fall etter en slik tvers igjennom avslørende uttalelse.

La meg presentere dere for hans Danske motstykke, polititalsmann Fleming Steen Munch. Fleming er også ofte i media, blant annet etter rivningen av Ungdomshuset tidligere i år. Under en demonstrasjon 18. mai der en politimann tok kvelertak på en demonstrant i lang tid, og høylydte røster protesterer på en slik brutal oppførsel hakker Fleming med nebbet igjen. Det morsomme her er at en fotograf fra Politiken var til stede og tok flere avslørende bilder, men Fleming ønsker ikke å kommentere bildene. Han ønsker ikke engang å få dem tilsendt, men kommer med den samme brutale svadaen som Johannesen og andre tilsvarende politipropagandister kommer med over hele verden. Stort sett dikter han, som hans like alltid gjør. Demonstrantene var de brutale. Demonstrantene besitter molotovcoctails og gud vet hva. Han trekker seg noe etter at Politikens folk har gitt han en grundig beskrivelse av hva talløse vitner sier, men han holder fast ved viktigste: Politimenn bør ta i bruk brutale midler for å holde kontroll på «bermen».

I USA nektet politiet i New York å holde vakt under konsertene til Bruce Springsteen etter at han skrev og fremførte sin sang American Skin.

Så dette er verdensomspennende. Det er slett ikke noen få unntak. Politiet er slik. Slik er politifolk. Noen skjønner rett og slett ikke dette. Selv Don Martin i Samvirkelaget sier at han ønsker politi. Dette er dessverre en svært vanlig oppfatning. Delen av befolkningen i et gitt land, både i Norge og Danmark og de fleste andre steder, som har tillit til politiet ligger stabilt på i underkant av nitti prosent. Det er den yrkesgruppen som ligger suverent høyest på slike målinger. Folk flest kjøper propagandaen. De sluker den rått, uten at de engang prøver å tenke bortenfor sin hverdag og sine egne, forutinntatte oppfatninger om hvordan verden er og bør være.

Politistyrker generelt var Gestapo lenge før de ble kalt Gestapo.

En gorilla på farten

En 180 kg gorilla klatret ut av innhengningen på Blijdorp Zoo i Rotterdam for ikke så lenge siden. Etter å ha klatret opp veggen på innhengningen «gikk den amok» og bet en kvinne og såret tre andre personer. Stedet ble evakuert og stengt mens vokterne omringet gorillaen og bedøvet den med en pil på trygg avstand. Dyrehagen hadde vært fullpakket i helgen og den ble fort fylt opp på ny da den åpnet igjen senere på dagen.

Folk er enda en gang tilsynelatende sjokkert på grunn av villskapen et innesperret dyr uttrykker, slik de også gjerne blir sjokkert når et menneske rømmer fra fengsel. Hva forventer de? Hvilken del av «født vill» er det de ikke skjønner? Jeg har så absolutt ekstremt negative følelser ovenfor enhver som måtte ønske å sperre meg inne, slik ethvert åndsfrisk menneske ville ha. Men dessverre så finnes det en akutt mangel på åndsfriske mennesker i dagens verden.

Løpsk elefant

Ekstrabladet skriver om en elefant som rømte fra et sirkus på Jylland i Danmark der den hadde blitt holdt fanget. Den rømte og skapte kaos på motorveien da den bestemte seg for å klø seg på autovernet der. For et fantastisk syn den må ha vært. Kaos er alltid et praktfullt syn.

Dessverre har historien en tragisk slutt: elefanten vendte tilbake til sine fangevoktere. Den har helt åpenbart blitt for ødelagt i oppveksten til å søke frihet framfor alt annet.

At det er fortsatt lov å holde dyr på sirkus og i bur på pelsdyrfarmer og i laboratorium er selvsagt enda et stykke tragedie i dagens samfunn. I en ganske så kortvarig stund opplevde elefanten den friheten som skulle vært en selvfølge.

Denne historien blir presentert på en munter måte i media, et lite utsnitt av dagens virkelighet som skal få folk til å humre litt, og si til seg selv at tilværelsen tross alt går an. Veldig få tenker overhodet over de dypere konsekvensene av det hele.

Fy faen som jeg avskyr verdens fangevoktere og torturister.

Stort

Ellers er det stort å ikke bo i Norge lenger. Spesielt stort er det å ikke være i Norge på syttende mai. Alle oppegående mennesker bør være utenfor et gitt lands grenser på dets nasjonaldag, spør du meg. Det kunne ha blitt en praktfull protest mot nasjonalismen etter hvert. Jeg for min del har gjort det til en tradisjon å unngå nasjonaldager og det har også flere andre jeg kjenner. Det er stort å vandre gjennom gatene og å oppleve at syttende mai er en fullstendig normal dag, at hvis man ikke er dum nok til å vandre nær den norske ambassaden så unngår man sinnssykdommen helt og holdent.

Det er spesielt to land jeg har vært i der feiring av nasjonaldagen er spesielt avskyelig: Norge og USA. Men enhver feiring av en nasjonaldag eller det at man har en overhodet er avskyelig i mine øyne. Ikke bli lurt: Nasjonalisme og nasjonalfølelse er en og samme ting, og det er uhyggelig bortenfor all tvil.

Vi ser det, vi som har øyne å se med, i store og små hendelser. Vi opplever det som gift og hykleri på en talerstol, som en mengde med lik i kriger og elendighet, og i samtaler mennesker imellom. De fleste er veldig ivrige etter å fremheve sitt land som uber alles alle andre, og det er like kvalmende hver gang.

Og langt verre, selvsagt, når det gir seg slike dramatiske offentlige utslag som feiring av nasjonaldager.

De fleste vil si at det er enhver borgers plikt å stå bak sitt land, uansett og uten unntak. Jeg og andre, derimot mener lidenskapelig at det er ethvert menneskets’ plikt å fornekte sitt fødeland, fornekte den sinnssykdommen som selve tankegangen bak nasjonalismen skaper.

Grønt

Den grønne årstiden har kommet. Uker av varmt vær fikset det ikke helt, men vedvarende regn i noen dager etter det gjorde jobben.

Jeg elsker våren. Livet er umulig å fornekte, umulig å motstå da. Ingen form for undertrykkelse kan hindre dets voldelige utbrudd. Vekst inkarnert raserer våre kropper, sanser og tanker. Jeg ser det grønne selv i det gråeste av betong, av Død. Den åndelige død er overalt rundt oss, som den alltid er i sivilisasjonen, men forminsket i disse dager, disse dager av liv, ikke så mektig som den er i den delen av året vi sover dødens søvn.

Bensindampen henger fortsatt i luften, og dens bitre smak minner oss på hvor vi er. All giften, fysisk og psykisk, skapt av dagens ødeleggende menneskesamfunn er veldig mye til stede. Men dens tenner føles ikke så skarpe som de vanligvis er. I disse dager, i små glimt kan vi se for oss en annen verden.

Jeg ser trær og jeg ser skogen. Jeg ser den når jeg vandrer opp og ned gater og bakgater. Jeg ser den til og med i folks øyne, i små glimt, på denne tiden av året, da mange undrende åpner øynene, og de smaker det glemte og forbudte, og lukter livets duft i vinden.

Jeg elsker våren. Folk blir ville og vågale i mine søkende øyne. Lenker blir ikke knust, men de brister ørlite grann… i hvert fall for en liten stund, og jeg gleder meg over den korte pause fra den isende kulden.

Vampus sutrer igjen

Hun gjør det nokså ofte. Jeg kjenner henne bare gjennom bloggen hennes, men den kan man trygt si er fylt med sutring. Først og fremst skjer det hver gang hun skal uttrykke sin misnøye med at noen, i motsetning til henne, faktisk bruker hodet til å tenke med.

Det hun sier er ikke noe nytt, men stort sett tradisjonelt konservativt tankegods. Høyre har alltid støttet diktaturer i Latin- og Sør-Amerika så lenge de var på demokratiets (les USAs side) for eksempel og angrepet enhver person som ønsker å frigjøre landet sitt fra Sambandsstatenes (og diverse dødsskvadroners)dominans. Pinochet i Chile, Somoza i Nicaragua, dødsskvadronene i El Salvador og diverse andre uhyggelige utslag av USAs politikk var og er i beste fall et nødvendig onde for å sikre demokratiet i høyrefolks øyne. Og nå, når diverse venstreorienterte ledere som tross alt er mer opptatt av rettferdig fordeling av goder enn sine brutale forgjengere endelig kan bli demokratisk valgt fordi USAs makt har blitt strukket for mye til at de aktivt kan blande seg inn i det de alltid har sett på som sin bakgård, kommer høyrepropagandaen og virkelighetsfjernheten fram igjen, blant annet hos Vampus. Ja, folk på venstresiden i Norge, Danmark og andre steder har støttet og støtter diktaturer, og det er helt utmerket at dette blir påpekt og trukket fram, men merkelig nok blir det snakket veldig lite om alle diktaturene borgerlige partier har støttet og støtter. Vampus er en utmerket representant for den nye generasjonen av blåfolk også i så måte.

Når politiet, når tyrannenes bøller angriper Blitz og demonstranter i Oslo igjen, og etablert media lyver igjen og fremstiller demonstrantene som de voldelige, så godter Vampus og andre støttespillere blant bloggerne seg, fordi de vet at folk flest støtter deres falske versjon.

Dette som to eksempler blant mange.

Vampus har blitt fremstilt som noe nytt og friskt, men det er hun selvfølgelig ikke. Hun er bare fortsettelsen på en lang tradisjon av mer eller mindre dyktige bedragere. Hvordan noen som ikke støtter hennes syn kan linke til henne er ubegripelig, selv som en representant for Fienden. Hun er bare enda en forbigående fad, enda en velretusjert plakat.

Dog vil jeg ikke bli overrasket over å se henne høyt på strå i politikken om noen år. Slik er dagens verden.

Se på Vampus som sprader og brisker seg i gatene. Det bør være tydelig for alle at keiserinnen har like lite klær som sine forgjengere.

Kanskje folk liker å se Vampus uten spradebukser, hva vet jeg…