Stort

Ellers er det stort å ikke bo i Norge lenger. Spesielt stort er det å ikke være i Norge på syttende mai. Alle oppegående mennesker bør være utenfor et gitt lands grenser på dets nasjonaldag, spør du meg. Det kunne ha blitt en praktfull protest mot nasjonalismen etter hvert. Jeg for min del har gjort det til en tradisjon å unngå nasjonaldager og det har også flere andre jeg kjenner. Det er stort å vandre gjennom gatene og å oppleve at syttende mai er en fullstendig normal dag, at hvis man ikke er dum nok til å vandre nær den norske ambassaden så unngår man sinnssykdommen helt og holdent.

Det er spesielt to land jeg har vært i der feiring av nasjonaldagen er spesielt avskyelig: Norge og USA. Men enhver feiring av en nasjonaldag eller det at man har en overhodet er avskyelig i mine øyne. Ikke bli lurt: Nasjonalisme og nasjonalfølelse er en og samme ting, og det er uhyggelig bortenfor all tvil.

Vi ser det, vi som har øyne å se med, i store og små hendelser. Vi opplever det som gift og hykleri på en talerstol, som en mengde med lik i kriger og elendighet, og i samtaler mennesker imellom. De fleste er veldig ivrige etter å fremheve sitt land som uber alles alle andre, og det er like kvalmende hver gang.

Og langt verre, selvsagt, når det gir seg slike dramatiske offentlige utslag som feiring av nasjonaldager.

De fleste vil si at det er enhver borgers plikt å stå bak sitt land, uansett og uten unntak. Jeg og andre, derimot mener lidenskapelig at det er ethvert menneskets’ plikt å fornekte sitt fødeland, fornekte den sinnssykdommen som selve tankegangen bak nasjonalismen skaper.