Grønt

Den grønne årstiden har kommet. Uker av varmt vær fikset det ikke helt, men vedvarende regn i noen dager etter det gjorde jobben.

Jeg elsker våren. Livet er umulig å fornekte, umulig å motstå da. Ingen form for undertrykkelse kan hindre dets voldelige utbrudd. Vekst inkarnert raserer våre kropper, sanser og tanker. Jeg ser det grønne selv i det gråeste av betong, av Død. Den åndelige død er overalt rundt oss, som den alltid er i sivilisasjonen, men forminsket i disse dager, disse dager av liv, ikke så mektig som den er i den delen av året vi sover dødens søvn.

Bensindampen henger fortsatt i luften, og dens bitre smak minner oss på hvor vi er. All giften, fysisk og psykisk, skapt av dagens ødeleggende menneskesamfunn er veldig mye til stede. Men dens tenner føles ikke så skarpe som de vanligvis er. I disse dager, i små glimt kan vi se for oss en annen verden.

Jeg ser trær og jeg ser skogen. Jeg ser den når jeg vandrer opp og ned gater og bakgater. Jeg ser den til og med i folks øyne, i små glimt, på denne tiden av året, da mange undrende åpner øynene, og de smaker det glemte og forbudte, og lukter livets duft i vinden.

Jeg elsker våren. Folk blir ville og vågale i mine søkende øyne. Lenker blir ikke knust, men de brister ørlite grann… i hvert fall for en liten stund, og jeg gleder meg over den korte pause fra den isende kulden.