søndag 18. mars 2007

Fortsatt her

Røyken driver bort og bare en ruin står tilbake. Ungdomshuset er borte.

Vi, gjengen og jeg stirrer på det med såre øyne. Men tårene kommer av trass og et avsindig raseri. Det sies at ruinen foran oss var bare et hus, og det stemmer. Selv om det representerte ideer og idealer var det bare en bygning, et fysisk uttrykk for noe som det fysiske aldri vil kunne uttrykke. Hva som finnes inni oss er ikke et sted, men en sinnstilstand. Det er virkelig sant. Frihetens unnvikende sted er overalt, i alle sanne krigeres hjerte og essens.

Hundrevis ble arrestert og sperret inne. Hvor mange vil vel aldri bli helt klart. Jeg vil selvfølgelig ikke stole på at politiet vil gi oss det rette antallet. Mange ble arrestert. En betydelig del av dem passerte bare stedene der protestene fant sted, og var på galt sted til galt tid. Jeg er en av de heldige som ikke ble fanget denne gangen. Men jeg har vært arrestert før, og jeg vet hvordan en celle ser ut og føles, både fordi jeg har sett den lille cellen fra innsiden og fordi jeg vandrer gjennom samfunnets større fengsel hver eneste dag.

Jeg vet godt hva mine venner og krigerfrender føler. Jeg ville visst det, selv uten å ha hørt deres rop av smerte og fortvilelse.

De satte inn alt de hadde mot oss, men vi er fortsatt her.

«Vi gjorde en feil», uttalte Informasjonssjef Fleming Steen Munch i Københavnpolitiet til dansk TV2.

De skjøt Ferret 40 tåregassgranater mot oss, en type som selv produsentene, Defense Technologies beskriver som dødelig, «hvis avfyrt rett mot folk».

Vår venn Fleming mener det egentlig ikke, selvsagt. Politistyrker over hele verden har en lang historie når det gjelder å fremsi uærlige unnskyldinger etter gatekamper. Det er en de måtene de driver skadekontroll på, når de er tvunget til å uttale seg i det offentlige rom, når de møter en offentlighet eller en del av den som i hvert fall delvis ser igjennom deres propaganda. Selv NRK rapporterte ved en anledning på sine Tekst-TV sider, i en sjelden form for åpenhet at de uniformerte bøllene angrep en fredelig demonstrasjon.

Ellers var den offisielle mediadekningen nitrist og kvalmende, som vanlig. Det er slående hvordan liknende demonstrasjoner i Russland på samme tidspunkt og i Zimbabwe denne uken ble dekket på en helt annen måte. I København var demonstrantene voldelige og politiet måtte ordne opp. I Russland og Zimbabwe var demonstrantene frihetskjempere og politiet… tyrannenes bøller.

Og bloggerne følger stort sett opp, etterligner offisielle media istedenfor å være kritisk til dem. Vampus, blant annet, sutrer igjen, over at «radikale drittunger», i motsetning til henne selv, viser evne til selvstendig og uavhengig tanke og handling. Flere andre fulgte opp med sitt kritikkløse forsvar for det etablerte, for tyranniet, og andre som kommenterte i mer nøytrale nyanser prøvde heller ikke å tenke særlig mye. Jeg må jo si at jeg blir ikke akkurat lamslått av dette, til det er det altfor vanlig, men det faktum bør gjentas og gjentas igjen og igjen og igjen.

Alle vet hva som foregår i dagens verden, selv den mest tykkhodete patriot og vakthund. De vet det dypt inne i seg selv. De har øyne og de kan se. De har hjerner og er i stand til å tenke… uten at de dermed bruker den evnen særlig mye. De vet hva ytringsfrihet betyr, i det minste i en omtåket del av hjernen.

Arbeiderne er redde, sies det. De religiøse fanatikerne som «legalt» eier ruinen har store vanskeligheter med å finne folk som er villig til å arbeide der, å bygge det nye huset dedikert til intoleranse og sinnssykdom.

Utmerket! Tyranniets tjenere bør være redde. De bør kikke under sengen sin en mørk natt. Det nye skinnende huset vil ganske sikkert bli bygget, tungt voktet av bøller i uniform. Erfaringens stemme sier oss det. Herrene deres, i sin arroganse tror de har vunnet… igjen, men det har de ikke, ikke egentlig. Dette er bare enda et slag av de tusener som har vært, av de tusener som vil komme.

De skjøt på oss med Dødens granater, og hamret løs på oss med sine køller og brutalitet og skadefryd, og førte oss vekk i lenker. Vi er fortsatt her.

Vi vil alltid være her.


NRK Tekst-TV lørdag 3. mars:

Store danske politistyrker slo i natt til mot en fredelig demonstrasjon på Nørrebro i København, og skjøt tåregassgranater for å spre massene. Flere tusen demonstranter hadde samlet seg til en fredelig markering på Sankt Hans Torv på Nørrebro. Da demonstrasjonen var i ferd med å løse seg opp, slo politiet til. Rasende demonstranter svarte med å kaste steiner og brannbomber. Det brøt ut panikk, og først klokken to i natt var situasjonen under kontroll.

torsdag 1. mars 2007

Røyk

Jeg hoster hele tiden. Jeg har hostet i hele dag. Vi ble varslet nokså tidlig om at «noe var på gang». Københavnpolitiets oppførsel har gått fra galt til verre den siste tiden. De som styrer disse bøllene, de som sender dem ut på sine oppdrag har blitt stadig mer aggressive i både sin språkbruk og sin bruk av makt i det siste, enda mer enn de har vært de siste tjue årene.

Så, når bøllene i dag, også «anti-terror politiet» stormet Ungdomshuset i København ble ingen av oss forbauset. Vi lurer egentlig bare på hvorfor de ventet så lenge.

De kastet ut de som bodde der ved hjelp av helikopter og vannkanoner og alle de hjelpemidler disse tyranniets bøller rår over.

Jeg har ikke mye tid. Jeg sitter her på en Internettkafé og rabler ned noe. Det går rykter om at bøllene vil stenge alle steder som dette i løpet av dagen. Situasjonen har eksplodert over hele byen på kort tid. Trafikken er sperret. Gatekamper har brutt ut overalt. Togforbindelsen ut og inn av København har blitt stanset. Politiet holder Ungdomshuset, men de er beleiret av en rasende forsamling.

Det er røyk overalt og jeg hoster, men jeg ler også. Jeg fryder meg, ikke fordi Ungdomshuset har blitt ryddet, men fordi så mange nekter å finne seg i det, nekter å finne seg i at samfunnets ryddegutter og jenter farer fram på den måten de gjør. De har sluppet unna med så mye. Forhåpentligvis får de virkelig svi denne gangen. Jeg skriker mot dem og står imot dem, som så mange andre. De vanlige menneskene, sauene vi passerer på gaten ser seg vettskremt omkring. En av dem skriker at Tredje Verdenskrig har brutt ut.

Jeg håper inderlig at han har rett.

Døde gutter voldtar ikke

Tro det eller ei, men det har faktisk vært det rådende synet i dagens overfeminiserte samfunn. Jeg har alltid sett på meg selv som feminist og selv radikal feminist, men slikt gjør meg dårlig, rett og slett. Den ene halvparten av femi-idiotene, som jeg kaller dem ønsker å leve uten menn og den andre halvparten ønsker å være som dem. Begge fløyer hevder med styrke, og i fullt alvor at verden ville vært bedre hvis den hadde vært styrt av kvinner. Når diverse kjente kvinnelige bloggere, som Reality Challenged, Filter og Dagens Onde Kvinner stort sett bruker bloggen til å beskrive det de ser på som stupid mannlig oppførsel er det hele etter «boken» i så måte.

På en annen side er macho kulturen eller kultusen og ønsket om og synet på kvinnen som den lydige og evige slavinne sterkt levende. Slike eksempler florerer også.

Litt av et utgangspunkt for konstruktiv dialog eller konstruktiv noe. Nå er det der med behovet for dialog sterkt overdrevet. Bare man snakker sammen er alt ok, er også det rådende synet. Men det er jo også det rene sludder. Verdien av samtale, av «konfliktløsning» er også sterkt overdrevet.

Kvinner generelt sett er fortsatt totalt akterutseilt økonomisk. Men selv om dette illustrerer de til dels fortsatt skrikende sosiale ulikhetene og undertrykkelsen i store deler av verden, så har det lite eller ingenting med noe som engang ligner løsningene å gjøre.

Sannheten, som alle bør innse, slik jeg ser det, er at kvinner og menn i virkeligheten er veldig like. Forskjellene mellom mennesker er ikke mellom kjønn, rase eller kultur, men mellom individer. Dagens samfunn, sivilisasjonen, om du vil, er ikke kvinnefiendtlig eller mannsfiendtlig, men menneskefiendtlig. Vi er alle undertrykket. I et samfunn der det blir lagt lokk på følelser, på lidenskap og på menneskelighet generelt er det ikke underlig at ting står på skeive. I et samfunn der sosiale ulikheter blir fremelsket, på alle mulige områder er det ikke det minste rart at de som støtter og utvikler maktstrukturene i verden blåser på ilden til nok en kunstig konflikt.


Til slutt, sakset fra en anarkistkonferanse i Sverige et tiår tilbake.

Den første dagen spradet jentene rundt i t-skjorter som sa: «Døde gutter voldtar ikke». Dagen etter slo guttene tilbake med: «Døde jenter sier ikke nei».

Jeg finner dette eksempelet på «kjønnskamp» ustyrtelig morsomt.