mandag 4. juni 2007

Netter av raseri og ild

Radio Bagdad sender fra hete netter i Rostock:

Heiligendamm er omringet av høye vegger. Ingen, utenom de som lever der eller hundene som er tvers igjennom lojale mot verdens elite kan komme forbi de høye gjerdene og piggtråden der.

Så, vi drar til Rostock, for å protestere mot ødeleggerne som møtes i Heiligendamm, for dagens utgave av Røyk og Speil, for dette G8 møtet. Men stormtroppene, dagens utgave av Gestapo angriper oss der også. De later ikke som, ikke på noen måte. Purkene, «opprørspolitiet» prøver ikke engang å fremstå som vennlige, som de motvillige køllebærerne de fremstår som i etablert media. De er etter oss i samme øyeblikk som vi ankommer Hovedbanegården i København, og når vi passerer den tyske blir deres nærvær forsterket mange ganger. De terroriserer og prøver å skremme oss ved hver eneste mulige anledning under vår reise til Rostock. Når vi kommer dit hilser de oss på en skikkelig hyggelig og varm måte. Vi blir banket opp og kroppsvisitert, og de gjør sitt ytterste for å gjøre det til en stor opplevelse for oss…

Men til tross for alt dette, til tross for deres anstrengelser samler tusener og atter tusener av mennesker seg i Rostock. Og vi ser hvor frustrert, kjempeirritert det gjør dem. De angriper forsamlingen nesten med det samme. Først så er det noen treningsrunder, begrensede turer inn i mengden. Vi kjenner godt til dette mønsteret og vet hva som kommer.

Det… begynner. De angriper oss med en råskap og brutalitet som, hvis jeg skal være ærlig skremmer vettet av meg. Men vi har alt for lenge, lenge siden bestemt oss for å ikke la oss terrorisere av disse folkene. Deres tvers igjennom grusomme metoder og den systematiske terroren de bedriver gir oss bare enda en grunn til å ta opp kampen mot dem og alt de står for.

De angriper oss med sine klubber og alt de måtte ha til rådighet. Som sagt, de holder ikke igjen eller prøver å fremstå som noe annet enn de bøllene de er, i disse gatene av tåregass, hosting, skriking og smerte. Vi tar igjen, og jeg gleder meg over å kunne rapportere at flere av oss tar igjen denne gangen enn noen gang før. Vi konfronterer Gestapo med en styrke som lett matcher deres. Dette er annerledes, annerledes sammenlignet med alle de gangene vi har vært et lett bytte. Vi slår tilbake, og tyranniets soldater begynner å falle, begynner å tape. De faller i dusinvis, i hundrevis. Vi også. Jamring av smerte og terror stiger opp fra disse ildens gater, men denne gangen er vi ikke hjelpeløse ofre. Det er mange nok rasende demonstranter til å stanse bøllenes brutale fremrykning. Hundrevis er såret og for en gangs skyld er det faktisk flere bøller enn demonstranter, og vi hyler i triumf. Vi vet at vi ikke har vunnet noe, at dette, på sitt mest positive er en illusorisk seier, men det føles godt, og at det enda en gang kan bli starten på noe nytt, farlig og stort, et tegn på at fremtiden kan bli bedre enn nåtiden.

Vi hoster på ny, i omgivelser av tåregass og damp og kroppsvesker, og skriker ut i smerte og vrede, og det er en glede å oppleve det.

søndag 20. mai 2007

Mange alen av samme stykke


Jeg har fulgt med i politivoldsdebatten i Norge i det siste, om politimannen Trond Volden og tre andre som drepte eller/og medvirket til drapet på Eugene Eijke Obiora. I den forbindelse har jeg også definitivt fått med meg uttalelsene fra lederen i Politiets Fellesforbund Arne Johannesen. Toppen på mange uhyrlige uttalelser fra hans side er at Trond Volden og de tre andre «gjorde en god jobb».

Når altså Arne, politiets fremste tillitsmann mener at mord er en vel utført jobb, så bør langt flere reagere enn de relativt få som faktisk gjør det. Da bør de innse at saken har et langt videre perspektiv. De burde ha innsett det uansett, men i hvert fall etter en slik tvers igjennom avslørende uttalelse.

La meg presentere dere for hans Danske motstykke, polititalsmann Fleming Steen Munch. Fleming er også ofte i media, blant annet etter rivningen av Ungdomshuset tidligere i år. Under en demonstrasjon 18. mai der en politimann tok kvelertak på en demonstrant i lang tid, og høylydte røster protesterer på en slik brutal oppførsel hakker Fleming med nebbet igjen. Det morsomme her er at en fotograf fra Politiken var til stede og tok flere avslørende bilder, men Fleming ønsker ikke å kommentere bildene. Han ønsker ikke engang å få dem tilsendt, men kommer med den samme brutale svadaen som Johannesen og andre tilsvarende politipropagandister kommer med over hele verden. Stort sett dikter han, som hans like alltid gjør. Demonstrantene var de brutale. Demonstrantene besitter molotovcoctails og gud vet hva. Han trekker seg noe etter at Politikens folk har gitt han en grundig beskrivelse av hva talløse vitner sier, men han holder fast ved viktigste: Politimenn bør ta i bruk brutale midler for å holde kontroll på «bermen».

I USA nektet politiet i New York å holde vakt under konsertene til Bruce Springsteen etter at han skrev og fremførte sin sang American Skin.

Så dette er verdensomspennende. Det er slett ikke noen få unntak. Politiet er slik. Slik er politifolk. Noen skjønner rett og slett ikke dette. Selv Don Martin i Samvirkelaget sier at han ønsker politi. Dette er dessverre en svært vanlig oppfatning. Delen av befolkningen i et gitt land, både i Norge og Danmark og de fleste andre steder, som har tillit til politiet ligger stabilt på i underkant av nitti prosent. Det er den yrkesgruppen som ligger suverent høyest på slike målinger. Folk flest kjøper propagandaen. De sluker den rått, uten at de engang prøver å tenke bortenfor sin hverdag og sine egne, forutinntatte oppfatninger om hvordan verden er og bør være.

Politistyrker generelt var Gestapo lenge før de ble kalt Gestapo.

En gorilla på farten

En 180 kg gorilla klatret ut av innhengningen på Blijdorp Zoo i Rotterdam for ikke så lenge siden. Etter å ha klatret opp veggen på innhengningen «gikk den amok» og bet en kvinne og såret tre andre personer. Stedet ble evakuert og stengt mens vokterne omringet gorillaen og bedøvet den med en pil på trygg avstand. Dyrehagen hadde vært fullpakket i helgen og den ble fort fylt opp på ny da den åpnet igjen senere på dagen.

Folk er enda en gang tilsynelatende sjokkert på grunn av villskapen et innesperret dyr uttrykker, slik de også gjerne blir sjokkert når et menneske rømmer fra fengsel. Hva forventer de? Hvilken del av «født vill» er det de ikke skjønner? Jeg har så absolutt ekstremt negative følelser ovenfor enhver som måtte ønske å sperre meg inne, slik ethvert åndsfrisk menneske ville ha. Men dessverre så finnes det en akutt mangel på åndsfriske mennesker i dagens verden.

torsdag 17. mai 2007

Løpsk elefant

Ekstrabladet skriver om en elefant som rømte fra et sirkus på Jylland i Danmark der den hadde blitt holdt fanget. Den rømte og skapte kaos på motorveien da den bestemte seg for å klø seg på autovernet der. For et fantastisk syn den må ha vært. Kaos er alltid et praktfullt syn.

Dessverre har historien en tragisk slutt: elefanten vendte tilbake til sine fangevoktere. Den har helt åpenbart blitt for ødelagt i oppveksten til å søke frihet framfor alt annet.

At det er fortsatt lov å holde dyr på sirkus og i bur på pelsdyrfarmer og i laboratorium er selvsagt enda et stykke tragedie i dagens samfunn. I en ganske så kortvarig stund opplevde elefanten den friheten som skulle vært en selvfølge.

Denne historien blir presentert på en munter måte i media, et lite utsnitt av dagens virkelighet som skal få folk til å humre litt, og si til seg selv at tilværelsen tross alt går an. Veldig få tenker overhodet over de dypere konsekvensene av det hele.

Fy faen som jeg avskyr verdens fangevoktere og torturister.

onsdag 16. mai 2007

Stort

Ellers er det stort å ikke bo i Norge lenger. Spesielt stort er det å ikke være i Norge på syttende mai. Alle oppegående mennesker bør være utenfor et gitt lands grenser på dets nasjonaldag, spør du meg. Det kunne ha blitt en praktfull protest mot nasjonalismen etter hvert. Jeg for min del har gjort det til en tradisjon å unngå nasjonaldager og det har også flere andre jeg kjenner. Det er stort å vandre gjennom gatene og å oppleve at syttende mai er en fullstendig normal dag, at hvis man ikke er dum nok til å vandre nær den norske ambassaden så unngår man sinnssykdommen helt og holdent.

Det er spesielt to land jeg har vært i der feiring av nasjonaldagen er spesielt avskyelig: Norge og USA. Men enhver feiring av en nasjonaldag eller det at man har en overhodet er avskyelig i mine øyne. Ikke bli lurt: Nasjonalisme og nasjonalfølelse er en og samme ting, og det er uhyggelig bortenfor all tvil.

Vi ser det, vi som har øyne å se med, i store og små hendelser. Vi opplever det som gift og hykleri på en talerstol, som en mengde med lik i kriger og elendighet, og i samtaler mennesker imellom. De fleste er veldig ivrige etter å fremheve sitt land som uber alles alle andre, og det er like kvalmende hver gang.

Og langt verre, selvsagt, når det gir seg slike dramatiske offentlige utslag som feiring av nasjonaldager.

De fleste vil si at det er enhver borgers plikt å stå bak sitt land, uansett og uten unntak. Jeg og andre, derimot mener lidenskapelig at det er ethvert menneskets’ plikt å fornekte sitt fødeland, fornekte den sinnssykdommen som selve tankegangen bak nasjonalismen skaper.

søndag 13. mai 2007

Grønt

Den grønne årstiden har kommet. Uker av varmt vær fikset det ikke helt, men vedvarende regn i noen dager etter det gjorde jobben.

Jeg elsker våren. Livet er umulig å fornekte, umulig å motstå da. Ingen form for undertrykkelse kan hindre dets voldelige utbrudd. Vekst inkarnert raserer våre kropper, sanser og tanker. Jeg ser det grønne selv i det gråeste av betong, av Død. Den åndelige død er overalt rundt oss, som den alltid er i sivilisasjonen, men forminsket i disse dager, disse dager av liv, ikke så mektig som den er i den delen av året vi sover dødens søvn.

Bensindampen henger fortsatt i luften, og dens bitre smak minner oss på hvor vi er. All giften, fysisk og psykisk, skapt av dagens ødeleggende menneskesamfunn er veldig mye til stede. Men dens tenner føles ikke så skarpe som de vanligvis er. I disse dager, i små glimt kan vi se for oss en annen verden.

Jeg ser trær og jeg ser skogen. Jeg ser den når jeg vandrer opp og ned gater og bakgater. Jeg ser den til og med i folks øyne, i små glimt, på denne tiden av året, da mange undrende åpner øynene, og de smaker det glemte og forbudte, og lukter livets duft i vinden.

Jeg elsker våren. Folk blir ville og vågale i mine søkende øyne. Lenker blir ikke knust, men de brister ørlite grann… i hvert fall for en liten stund, og jeg gleder meg over den korte pause fra den isende kulden.

torsdag 3. mai 2007

Vampus sutrer igjen

Hun gjør det nokså ofte. Jeg kjenner henne bare gjennom bloggen hennes, men den kan man trygt si er fylt med sutring. Først og fremst skjer det hver gang hun skal uttrykke sin misnøye med at noen, i motsetning til henne, faktisk bruker hodet til å tenke med.

Det hun sier er ikke noe nytt, men stort sett tradisjonelt konservativt tankegods. Høyre har alltid støttet diktaturer i Latin- og Sør-Amerika så lenge de var på demokratiets (les USAs side) for eksempel og angrepet enhver person som ønsker å frigjøre landet sitt fra Sambandsstatenes (og diverse dødsskvadroners)dominans. Pinochet i Chile, Somoza i Nicaragua, dødsskvadronene i El Salvador og diverse andre uhyggelige utslag av USAs politikk var og er i beste fall et nødvendig onde for å sikre demokratiet i høyrefolks øyne. Og nå, når diverse venstreorienterte ledere som tross alt er mer opptatt av rettferdig fordeling av goder enn sine brutale forgjengere endelig kan bli demokratisk valgt fordi USAs makt har blitt strukket for mye til at de aktivt kan blande seg inn i det de alltid har sett på som sin bakgård, kommer høyrepropagandaen og virkelighetsfjernheten fram igjen, blant annet hos Vampus. Ja, folk på venstresiden i Norge, Danmark og andre steder har støttet og støtter diktaturer, og det er helt utmerket at dette blir påpekt og trukket fram, men merkelig nok blir det snakket veldig lite om alle diktaturene borgerlige partier har støttet og støtter. Vampus er en utmerket representant for den nye generasjonen av blåfolk også i så måte.

Når politiet, når tyrannenes bøller angriper Blitz og demonstranter i Oslo igjen, og etablert media lyver igjen og fremstiller demonstrantene som de voldelige, så godter Vampus og andre støttespillere blant bloggerne seg, fordi de vet at folk flest støtter deres falske versjon.

Dette som to eksempler blant mange.

Vampus har blitt fremstilt som noe nytt og friskt, men det er hun selvfølgelig ikke. Hun er bare fortsettelsen på en lang tradisjon av mer eller mindre dyktige bedragere. Hvordan noen som ikke støtter hennes syn kan linke til henne er ubegripelig, selv som en representant for Fienden. Hun er bare enda en forbigående fad, enda en velretusjert plakat.

Dog vil jeg ikke bli overrasket over å se henne høyt på strå i politikken om noen år. Slik er dagens verden.

Se på Vampus som sprader og brisker seg i gatene. Det bør være tydelig for alle at keiserinnen har like lite klær som sine forgjengere.

Kanskje folk liker å se Vampus uten spradebukser, hva vet jeg…

mandag 30. april 2007

Nytt liv

Vi holdt en fest for det lille tilskuddet til vår stamme i kveld, en forberedelse til kvelden og natten i morgen, sønnen vår som kom til oss for syv måneder siden. Hvorfor feire at han er syv måneder, spør du kanskje? Jeg sier og vi sier hvorfor ikke.

Han er ikke min biologiske sønn, men den til min søster over bordet. Jeg har tidligere skrevet om hvordan vi ser på samliv og barn og ting i vår Sirkel, og den som vil er velkommen til å lese det.

Vi er mange rundt bordet. De siste måneders tumulter har faktisk ført til at flere har sluttet seg til vår urbane stamme, og det gleder meg, gleder meg stort og vilt. Vi feirer og gleder oss over oss selv og det nye livet som fyller oss med glede og ild.

Ingen vet hvem den biologiske faren til gutten er og vi bryr oss ikke, fordi alle hannene rundt bordet er faren hans, akkurat som alle hunnene er hans mødre. Det er mulig, mulig å leve et annerledes liv. Det finnes utallige eksempler på det. Samfunn som vårt finnes over hele verden, samfunn der menneskene lever i en verden av levende døde. Vi ler her vi sitter, her vi skåler og spiser og synger og danser, og gravsteinene som omgir oss falmer i betydning i våre hjerter.

tirsdag 3. april 2007

Vi vandrer gjennom gatene

Vi vandrer gjennom gatene som om vi eier dem og det gjør vi. Ikke i en slik dum forstand at vi har noe legalt krav på dem, men fordi vi dominerer dem. Folk stirrer på oss med sine senkede blikk, i sin frykt og skam, mens vi, med hevet hode bekjentgjør vår stolthet til verden. Hundrevis av oss har blitt fengslet og banket opp av politiet, av tyranniets bøller og vi er fortsatt her.

Faktisk er vi mer her, nå, enn vi var, enn vi noensinne har vært. Det er bemerkelsesverdig (men ikke merkelig) hvor frigjørende det er å reise seg, å stå opp mot undertrykkelse. De gjorde sitt beste for å knuse oss, men oppnådde det stikk motsatte. Akkurat nå gjør vi ingenting, ingenting åpenlyst for å provosere dem, annet enn ved vårt blotte nærvær. Berettiget stolthet har ingen plass i dagens verden. Ingen sann menneskelig følelse eller menneskelighet har det.

Et hus er borte, men det det representerer forsvinner ikke. Vi bærer det med oss, for alltid. Det eneste myndighetene oppnådde ved sine brutale overfall var å radikalisere en hel haug med unge mennesker. Vi noe eldre har fått en masse nye venner på de andre radikale stedene rundt om i byen i det siste.

Vi sitter der, i røyken, i tåken og utveksler blikk, menn og kvinner kastet sammen av tilfeldigheter og skjebne. Det som ikke dreper oss og gjør oss til zombier gjør oss sterkere. Vi føler det, i hver eneste lille punkt på kroppen og i tanken. De banket oss og trodde de slo oss, men vi overlevde, ikke bare med våre tanker og selvstendighet inntakt, men forsterket, med ilden innvendig enda sterkere enn før. Vi har vokst og blitt mer enn vi var. Takk, Danmark. Takk, København.

Vi vandrer gjennom gatene og vi ser frykt i politifolkenes tomme blikk.

søndag 18. mars 2007

Fortsatt her

Røyken driver bort og bare en ruin står tilbake. Ungdomshuset er borte.

Vi, gjengen og jeg stirrer på det med såre øyne. Men tårene kommer av trass og et avsindig raseri. Det sies at ruinen foran oss var bare et hus, og det stemmer. Selv om det representerte ideer og idealer var det bare en bygning, et fysisk uttrykk for noe som det fysiske aldri vil kunne uttrykke. Hva som finnes inni oss er ikke et sted, men en sinnstilstand. Det er virkelig sant. Frihetens unnvikende sted er overalt, i alle sanne krigeres hjerte og essens.

Hundrevis ble arrestert og sperret inne. Hvor mange vil vel aldri bli helt klart. Jeg vil selvfølgelig ikke stole på at politiet vil gi oss det rette antallet. Mange ble arrestert. En betydelig del av dem passerte bare stedene der protestene fant sted, og var på galt sted til galt tid. Jeg er en av de heldige som ikke ble fanget denne gangen. Men jeg har vært arrestert før, og jeg vet hvordan en celle ser ut og føles, både fordi jeg har sett den lille cellen fra innsiden og fordi jeg vandrer gjennom samfunnets større fengsel hver eneste dag.

Jeg vet godt hva mine venner og krigerfrender føler. Jeg ville visst det, selv uten å ha hørt deres rop av smerte og fortvilelse.

De satte inn alt de hadde mot oss, men vi er fortsatt her.

«Vi gjorde en feil», uttalte Informasjonssjef Fleming Steen Munch i Københavnpolitiet til dansk TV2.

De skjøt Ferret 40 tåregassgranater mot oss, en type som selv produsentene, Defense Technologies beskriver som dødelig, «hvis avfyrt rett mot folk».

Vår venn Fleming mener det egentlig ikke, selvsagt. Politistyrker over hele verden har en lang historie når det gjelder å fremsi uærlige unnskyldinger etter gatekamper. Det er en de måtene de driver skadekontroll på, når de er tvunget til å uttale seg i det offentlige rom, når de møter en offentlighet eller en del av den som i hvert fall delvis ser igjennom deres propaganda. Selv NRK rapporterte ved en anledning på sine Tekst-TV sider, i en sjelden form for åpenhet at de uniformerte bøllene angrep en fredelig demonstrasjon.

Ellers var den offisielle mediadekningen nitrist og kvalmende, som vanlig. Det er slående hvordan liknende demonstrasjoner i Russland på samme tidspunkt og i Zimbabwe denne uken ble dekket på en helt annen måte. I København var demonstrantene voldelige og politiet måtte ordne opp. I Russland og Zimbabwe var demonstrantene frihetskjempere og politiet… tyrannenes bøller.

Og bloggerne følger stort sett opp, etterligner offisielle media istedenfor å være kritisk til dem. Vampus, blant annet, sutrer igjen, over at «radikale drittunger», i motsetning til henne selv, viser evne til selvstendig og uavhengig tanke og handling. Flere andre fulgte opp med sitt kritikkløse forsvar for det etablerte, for tyranniet, og andre som kommenterte i mer nøytrale nyanser prøvde heller ikke å tenke særlig mye. Jeg må jo si at jeg blir ikke akkurat lamslått av dette, til det er det altfor vanlig, men det faktum bør gjentas og gjentas igjen og igjen og igjen.

Alle vet hva som foregår i dagens verden, selv den mest tykkhodete patriot og vakthund. De vet det dypt inne i seg selv. De har øyne og de kan se. De har hjerner og er i stand til å tenke… uten at de dermed bruker den evnen særlig mye. De vet hva ytringsfrihet betyr, i det minste i en omtåket del av hjernen.

Arbeiderne er redde, sies det. De religiøse fanatikerne som «legalt» eier ruinen har store vanskeligheter med å finne folk som er villig til å arbeide der, å bygge det nye huset dedikert til intoleranse og sinnssykdom.

Utmerket! Tyranniets tjenere bør være redde. De bør kikke under sengen sin en mørk natt. Det nye skinnende huset vil ganske sikkert bli bygget, tungt voktet av bøller i uniform. Erfaringens stemme sier oss det. Herrene deres, i sin arroganse tror de har vunnet… igjen, men det har de ikke, ikke egentlig. Dette er bare enda et slag av de tusener som har vært, av de tusener som vil komme.

De skjøt på oss med Dødens granater, og hamret løs på oss med sine køller og brutalitet og skadefryd, og førte oss vekk i lenker. Vi er fortsatt her.

Vi vil alltid være her.


NRK Tekst-TV lørdag 3. mars:

Store danske politistyrker slo i natt til mot en fredelig demonstrasjon på Nørrebro i København, og skjøt tåregassgranater for å spre massene. Flere tusen demonstranter hadde samlet seg til en fredelig markering på Sankt Hans Torv på Nørrebro. Da demonstrasjonen var i ferd med å løse seg opp, slo politiet til. Rasende demonstranter svarte med å kaste steiner og brannbomber. Det brøt ut panikk, og først klokken to i natt var situasjonen under kontroll.

torsdag 1. mars 2007

Røyk

Jeg hoster hele tiden. Jeg har hostet i hele dag. Vi ble varslet nokså tidlig om at «noe var på gang». Københavnpolitiets oppførsel har gått fra galt til verre den siste tiden. De som styrer disse bøllene, de som sender dem ut på sine oppdrag har blitt stadig mer aggressive i både sin språkbruk og sin bruk av makt i det siste, enda mer enn de har vært de siste tjue årene.

Så, når bøllene i dag, også «anti-terror politiet» stormet Ungdomshuset i København ble ingen av oss forbauset. Vi lurer egentlig bare på hvorfor de ventet så lenge.

De kastet ut de som bodde der ved hjelp av helikopter og vannkanoner og alle de hjelpemidler disse tyranniets bøller rår over.

Jeg har ikke mye tid. Jeg sitter her på en Internettkafé og rabler ned noe. Det går rykter om at bøllene vil stenge alle steder som dette i løpet av dagen. Situasjonen har eksplodert over hele byen på kort tid. Trafikken er sperret. Gatekamper har brutt ut overalt. Togforbindelsen ut og inn av København har blitt stanset. Politiet holder Ungdomshuset, men de er beleiret av en rasende forsamling.

Det er røyk overalt og jeg hoster, men jeg ler også. Jeg fryder meg, ikke fordi Ungdomshuset har blitt ryddet, men fordi så mange nekter å finne seg i det, nekter å finne seg i at samfunnets ryddegutter og jenter farer fram på den måten de gjør. De har sluppet unna med så mye. Forhåpentligvis får de virkelig svi denne gangen. Jeg skriker mot dem og står imot dem, som så mange andre. De vanlige menneskene, sauene vi passerer på gaten ser seg vettskremt omkring. En av dem skriker at Tredje Verdenskrig har brutt ut.

Jeg håper inderlig at han har rett.

Døde gutter voldtar ikke

Tro det eller ei, men det har faktisk vært det rådende synet i dagens overfeminiserte samfunn. Jeg har alltid sett på meg selv som feminist og selv radikal feminist, men slikt gjør meg dårlig, rett og slett. Den ene halvparten av femi-idiotene, som jeg kaller dem ønsker å leve uten menn og den andre halvparten ønsker å være som dem. Begge fløyer hevder med styrke, og i fullt alvor at verden ville vært bedre hvis den hadde vært styrt av kvinner. Når diverse kjente kvinnelige bloggere, som Reality Challenged, Filter og Dagens Onde Kvinner stort sett bruker bloggen til å beskrive det de ser på som stupid mannlig oppførsel er det hele etter «boken» i så måte.

På en annen side er macho kulturen eller kultusen og ønsket om og synet på kvinnen som den lydige og evige slavinne sterkt levende. Slike eksempler florerer også.

Litt av et utgangspunkt for konstruktiv dialog eller konstruktiv noe. Nå er det der med behovet for dialog sterkt overdrevet. Bare man snakker sammen er alt ok, er også det rådende synet. Men det er jo også det rene sludder. Verdien av samtale, av «konfliktløsning» er også sterkt overdrevet.

Kvinner generelt sett er fortsatt totalt akterutseilt økonomisk. Men selv om dette illustrerer de til dels fortsatt skrikende sosiale ulikhetene og undertrykkelsen i store deler av verden, så har det lite eller ingenting med noe som engang ligner løsningene å gjøre.

Sannheten, som alle bør innse, slik jeg ser det, er at kvinner og menn i virkeligheten er veldig like. Forskjellene mellom mennesker er ikke mellom kjønn, rase eller kultur, men mellom individer. Dagens samfunn, sivilisasjonen, om du vil, er ikke kvinnefiendtlig eller mannsfiendtlig, men menneskefiendtlig. Vi er alle undertrykket. I et samfunn der det blir lagt lokk på følelser, på lidenskap og på menneskelighet generelt er det ikke underlig at ting står på skeive. I et samfunn der sosiale ulikheter blir fremelsket, på alle mulige områder er det ikke det minste rart at de som støtter og utvikler maktstrukturene i verden blåser på ilden til nok en kunstig konflikt.


Til slutt, sakset fra en anarkistkonferanse i Sverige et tiår tilbake.

Den første dagen spradet jentene rundt i t-skjorter som sa: «Døde gutter voldtar ikke». Dagen etter slo guttene tilbake med: «Døde jenter sier ikke nei».

Jeg finner dette eksempelet på «kjønnskamp» ustyrtelig morsomt.

torsdag 22. februar 2007

Tåken og Skyggen: Stien gjennom skogen


Jeg er en heks og har alltid vært det. Jeg har kjent til det som ligger skjult siden tidenes morgen, i det minste en ørliten del av det.

Er det en vegg der, ved fingertuppene dine, smerglet og hard, eller er det intet der, intet bortsett fra Tåke og Skygge?

Slik er Tiden, stemmer ikke det, slik er virkeligheten. Kan vi ta og føle på den? Er den solid, som en mursteinvegg, en grense vi ikke kan eller bør krysse?

Selvsagt ikke.

Jeg er Maxine. Jeg er hva andre kanskje vil kalle en «plukke og velge heks». Hva det betyr for meg er at jeg vandrer min egen sti, mine egne skygger, ikke den stukket av andre, eller noen etablert retning. Veien er Tåke og skygger, og det er slik det bør være. Hver eneste heks, hver eneste menneske bør oppleve livet på sin egen, unike måte, ikke underkaste seg noen forutinntatte tradisjoner.

Min oppvåkning som heks kom for femten år siden. Det var ikke da jeg ble en heks. Som sagt, så har jeg alltid vært en, før jeg ble født og i mange tidligere liv. Men jeg innså bortenfor all tvil at jeg, at Maxine var en den natten. Jeg hadde søkt i årevis etter en måte å forandre mitt liv på, og midtsommernatt 1991, når jeg deltok i en uoffisiell feiring av livet i Hyde Park i London, fant jeg det jeg hadde lett etter og mye mer. Vi delte kropper og tanker og alt som var å dele, de hundrevis av oss som var samlet i parken de få timene, og mitt liv, i likhet med så mange av de som var der, ble uunngåelig og uopprettelig forandret.

Det vil skje når en opplever en lidenskap og en utøvelse av det fullstendig hinsides alt som den grå, moderne verden «tilbyr». Jeg traff noen «veteraner» fra den lignende eventen i 1988, og deres øyne skinte også i glede over å gjenoppleve det. Det kan egentlig ikke beskrives. Til det er det for langt fra det dagens mennesker oppfatter som normalt, som tilrådelig og akseptabelt. Det gjorde det enda bedre. Jeg har aldri følt noe sterkere enn den natten, verken før eller siden, selv om jeg har kommet nær. Vi gjenoppdaget oss selv og den slumrende heksen våknet. Tro meg, etter noe sånt er det veldig enkelt å skjønne hva de eldgamle fruktbarhetskultene dreide seg om…

Dagens verden, den offisielle, synlige delen av den er så likegyldig, så overfladisk, på alle tenkelige måter, alle måter som teller. Det er en illusjon, en luftspeiling, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning. Med en gang du har lært å ignorere knappene og glansbildene som dominerer dagens verden, moteord som penger og suksess, vil en langt større verden åpenbare seg for deg. Vi åpnet oss den natten i Hyde Park, åpnet oss mot verden, mot Universet, dets endeløse variasjon og dybde.

Jeg ser på at du sitter der, ja, du, sitter der i ditt knøttlille hus, og aldri går utendørs, knapt oppmerksom på andre hus overhodet, og absolutt ikke de utenfor din knøttlille del av virkeligheten. Du fornekter Universet, fornekter deg selv. Selv når folk viser deg verdenen som eksisterer utenfor din snevre forståelse, så ser du fortsatt ikke mer enn ditt eget grå nabolag, fordi du er fargeblind, og det minste glimt av farger skremmer deg.

Jeg er åpen. Jeg fornekter de smale gluggene i din hule. Jeg er Maxine. Jeg er en heks. Jeg er selve verden vi lever i.

Du kan også være det. Det er i virkeligheten veldig enkelt. Det eneste du behøver å gjøre er å gi slipp på begrensningene som binder deg.


«Den som ikke er opptatt med å bli født,
er opptatt med å dø»
Bob Dylan