mandag 18. februar 2008

Fattig

En sjettedel av københavnerne er fattig, i følge offisielle undersøkelser, og det står heller ikke særlig bra til i resten av Danmark.

66 000 innbyggerne i hovedstaden lever under den offisielle fattigdomsgrensen, en grense som i dagens nådeløse samfunn er satt altfor lavt. Hvis man lever på grensen er man for lengst ganske så ille ute, og her er det altså snakk om mennesker som har det enda verre. Og slik det alltid er, i slike tilfeller så er innvandrere hardest rammet.

Men dette er et allment problem, som rammer alle folkegrupper. Store deler av befolkningen lar være og spise, fordi de ikke har råd til mat. De samler flasker og gjør generelt den ene desperate tingen etter den andre for å overleve.

Så, hva med myndighetene i denne saken? Hvordan har de taklet denne saken og hvordan takler de den? Vel, de har i årevis skjært kraftig ned på alle mulige hjelpetiltak, og også på alle mulige tiltak som kan hjelpe folk å komme ut av sin håpløse situasjon. Og hva gjør de i den dagsaktuelle virkeligheten? Jo, justisministerens mantra, for eksempel dreier seg blant annet om at «foreldre må ta seg sammen og begynne å oppdra barna sine» og at «voksne barn» ikke skal slippe ustraffet unna. Og vår kjære statsminister, Herr Fogh («Frog») Rasmussen sier at det er ikke samfunnets skyld (det er aldri det), og at alle kan få utdannelse og arbeid hvis de ønsker det. Verden er i sannhet tragikomisk.


Det brenner i Danmark, og med god, veldig god grunn. Den som hevder at dette skyldes religiøs fanatisme hos muslimer er skikkelig på jordet. Faktisk er flertallet som er sinte ikke muslimer eller innvandrere i det hele tatt. Jeg er jo dog innvandrer, eller «utlending», per definisjon, men de fleste av de jeg snakker med om denne saken er ikke det, og de er fly forbannet, på myndighetene, ikke på brannstifterne. Men å skylde på «de fremmede» når noe går galt er en gammel, velbrukt metode hos maktens mennesker.

Jeg bare venter på at makten skal kaste meg ut av landet. De har truet med å gjøre det mange ganger. Det er nemlig slik makten takler alle dissidenter. Etter ute av øye, ute av sinn prinsippet.

fredag 15. februar 2008

Gategerilja

Radio Bagdad sender fra den vedvarende, evige gatekrigen i København:

Vi blir nærmest trakassert daglig, bare vi går utenfor døren, og de kommer også på besøk ganske så ofte. De har oss alle i arkivet og kjenner også vanene våre. Vi gir både blaffen og ikke. La dem leke. De bare heller bensin på vår ild.

Politiet stopper oss på gaten. De trakasserer oss hvor vi enn går. Dette er en konstant i våre liv, og det foregår slett ikke bare hver gang det er «opptøyer». Det har heller ikke noe å gjøre med ungdomshuset, ikke egentlig, men dreier seg om langt mer fundamentale spørsmål. Den fremste grunnen til at de er ute etter oss er fordi vi er deres motstykke. Vi er i krig med maktens bøller, en vi ikke kjemper med skytevåpen, fordi makten har alle tradisjonelle maktmidler på sin side. Det eneste vi har på vår side er oss selv - og tiden. Så de hundser oss. De vet at vi ser dem for hva de er: de evige gestapoer som må bekjempes, må konfronteres ved enhver anledning.

Vi frykter dem ikke. Vi erkjenner at de har fysisk makt over oss, men det stopper oss ikke, og de vet det, og raseri tennes i deres forkullede hjerter. De kan egentlig gjøre hva de vil med oss og med hvem som helst, for veldig få bryr seg, eller bryr seg om å se igjennom tåken av bedrag som hjemsøker den illusjonen som går for et samfunn i dag. Folk flest ønsker å bli bedratt og det gir maktens udyr frihet til å gjøre hva de enn måtte ønske.

Københavns gater er en krigssone. Det blir stort sett ikke avfyrt skytevåpen, men vi kjemper likevel en krig mot ødeleggerne. Alle de som i sannhet bryr seg om menneskehetens fremtid gjør det. Opprørets og frihetens hyl gjaller gjennom den moderne verdens gater og ville skoger. Når maktens uniformerte tjenere og deres herrer ynker seg og vrir seg i sengen en mørk natt er det vårt triumferende skrik de hører.

lørdag 2. februar 2008

Mobben

Mobben har vært nyttig for makthaverne siden Romerrikets dager, i hvert fall så lenge. Keiseren mobiliserte dem når han trengte å ta hånd om kritikere og motstandere. Han pisket opp stemningen mot systemkritikere og fiender, og Mobben ble et brølende udyr i maktens tjeneste.

Heksebrenninger og andre sanksjonerte henrettelser har alltid vært en folkeforlystelse, et spektakulært skuespill der folkemengden skriker på blod, og dermed kan makthaverne hevde med styrke at de utfører folkets vilje. De som er annerledes, de uvanlige og de som blir sett på som skrudd i forhold til gjennomsnittet blir ofret på demokratiets alter.

Media, den fjerde, støttende statsmakt er som vanlig et utmerket redskap i så måte. De, som Mobben og diverse andre undertrykkende metoder brukt mot sanne kritiske røster er en nødvendig komponent i et moderne diktatur.

I dag finnes Roma mange steder, og er bortimot et konstant nærvær i det moderne samfunnet. Alle veier fører til Roma. Keisernes Evige By er midt i blant oss.