mandag 30. april 2007

Nytt liv

Vi holdt en fest for det lille tilskuddet til vår stamme i kveld, en forberedelse til kvelden og natten i morgen, sønnen vår som kom til oss for syv måneder siden. Hvorfor feire at han er syv måneder, spør du kanskje? Jeg sier og vi sier hvorfor ikke.

Han er ikke min biologiske sønn, men den til min søster over bordet. Jeg har tidligere skrevet om hvordan vi ser på samliv og barn og ting i vår Sirkel, og den som vil er velkommen til å lese det.

Vi er mange rundt bordet. De siste måneders tumulter har faktisk ført til at flere har sluttet seg til vår urbane stamme, og det gleder meg, gleder meg stort og vilt. Vi feirer og gleder oss over oss selv og det nye livet som fyller oss med glede og ild.

Ingen vet hvem den biologiske faren til gutten er og vi bryr oss ikke, fordi alle hannene rundt bordet er faren hans, akkurat som alle hunnene er hans mødre. Det er mulig, mulig å leve et annerledes liv. Det finnes utallige eksempler på det. Samfunn som vårt finnes over hele verden, samfunn der menneskene lever i en verden av levende døde. Vi ler her vi sitter, her vi skåler og spiser og synger og danser, og gravsteinene som omgir oss falmer i betydning i våre hjerter.

tirsdag 3. april 2007

Vi vandrer gjennom gatene

Vi vandrer gjennom gatene som om vi eier dem og det gjør vi. Ikke i en slik dum forstand at vi har noe legalt krav på dem, men fordi vi dominerer dem. Folk stirrer på oss med sine senkede blikk, i sin frykt og skam, mens vi, med hevet hode bekjentgjør vår stolthet til verden. Hundrevis av oss har blitt fengslet og banket opp av politiet, av tyranniets bøller og vi er fortsatt her.

Faktisk er vi mer her, nå, enn vi var, enn vi noensinne har vært. Det er bemerkelsesverdig (men ikke merkelig) hvor frigjørende det er å reise seg, å stå opp mot undertrykkelse. De gjorde sitt beste for å knuse oss, men oppnådde det stikk motsatte. Akkurat nå gjør vi ingenting, ingenting åpenlyst for å provosere dem, annet enn ved vårt blotte nærvær. Berettiget stolthet har ingen plass i dagens verden. Ingen sann menneskelig følelse eller menneskelighet har det.

Et hus er borte, men det det representerer forsvinner ikke. Vi bærer det med oss, for alltid. Det eneste myndighetene oppnådde ved sine brutale overfall var å radikalisere en hel haug med unge mennesker. Vi noe eldre har fått en masse nye venner på de andre radikale stedene rundt om i byen i det siste.

Vi sitter der, i røyken, i tåken og utveksler blikk, menn og kvinner kastet sammen av tilfeldigheter og skjebne. Det som ikke dreper oss og gjør oss til zombier gjør oss sterkere. Vi føler det, i hver eneste lille punkt på kroppen og i tanken. De banket oss og trodde de slo oss, men vi overlevde, ikke bare med våre tanker og selvstendighet inntakt, men forsterket, med ilden innvendig enda sterkere enn før. Vi har vokst og blitt mer enn vi var. Takk, Danmark. Takk, København.

Vi vandrer gjennom gatene og vi ser frykt i politifolkenes tomme blikk.