Radio Bagdad sender fra hete netter i og rundt Strasbourg:
Vi har skaffet oss gassmasker og dekker all hud. Det er skikkelig ubehagelig, men ingenting i forhold til tåregassen og alle de andre uhumskhetene Gestapo slenger mot oss. I dag er det seksti år siden angrepsalliansen NATO ble dannet og krigen fortsetter, både mot forsvarsløse underutviklede land og mot alle oss som protesterer og kjemper mot NATOs nådeløse militarisme.
Strasbourg brenner og det er et flott skue. Strasbourg og alle andre steder der tyranner møtes bør brenne.
Vestens maktapparat har lenge gjort alt i sin makt, tatt alle de mest brutale virkemidler i bruk for å knuse all opposisjon. Det er herlig å kunne fastslå at de har mislykkes fullstendig.
Opprørere har lenge blitt smadret av køller og knyttede never hver gang man prøver å uttrykke seg i sterke ordlag mot sinnssykdommen som styrer dagens verden. Vi får svi hver gang og våkner opp med blåmerker i flere uker etterpå, også merker vi ikke ante vi hadde, men det er lenge siden vi bestemte oss for at vi ikke skulle legge oss ned og dø, slik sauene gjør, slik flertallet av verdens befolkning gjør mot det de ser på som overmakten.
Men overmakten er skjør. Bare en tynn overflate skiller fra alt det råtne blodet inni dem som veldig lett renner ut. Kutt til deres råtne hjerte og hele dette korrupte og gjennområtne samfunnet faller i grus, slik det burde ha gjort for lenge siden.
Viser innlegg med etiketten anarkisme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten anarkisme. Vis alle innlegg
lørdag 4. april 2009
torsdag 2. april 2009
Wolverine nedlastet og sett en måned før premiere
Jeg har nettopp sett den nye Wolverine filmen etter å ha lastet den ned fra Pirate Bay. Dette innlegget inneholder detaljerte beskrivelser om handlingen, så er dere advart.
Det var en god film. Den viste oss Wolverines liv helt fra barndommen i 1840-årene til tiden like før han sluttet seg til X-Men. Han drepte sin far og rømte så fra forfølgere med sin bror Victor alias Sabretooth. Vi følger dem gjennom mange kriger, helt til etter Vietnam-krigen, til Wolverine får nok av drepingen og prøver å starte et nytt liv med kjæresten Kayla, alias Silver Fox, men fortiden innhenter han. Kayla blir drept av Victor og Wolverine starter jakten på han.
Hele historien rulles opp, med mutanthateren William Stryker fra den andre X-men filmen, som den som trekker i trådene og står bak mesteparten av de nyere tragediene i Wolverines liv. Alt er bundet sammen og de er ganske så trofast mot tegneserien. Filmen er altfor kort selvfølgelig. 150 år blir dekket på mindre enn to timer. For å yte historien rettferdighet måtte den ha vart dobbelt så lenge, og fordi den er såpass kort blir også dybden lidende. Det er en god film, men helt klart overfladisk.
Et faktum som gjør at jeg koser meg enda mer over å kunne se den gratis, en måned før ordinær lanseringsdato. Jeg ville ha kunne lage en langt bedre film, for langt mindre penger. Fox er et direkte overfladisk selskap og generelt sett konservative drittsekker og fortjener enda mer enn andre filmselskaper å få dette i fleisen.
Millioner av mennesker vil ha sett dette før første mai…
Her er et trusselbrev en amerikaner har mottatt fordi han omtalte filmen på sin blog. De er veldig flink til å sende ut slike brev, og de er alltid like kostelig lesning.
Twentieth Century Fox Films
Sent by: [Private]
Baker & Hostetler
Los Angeles, CA, 90017, USA
Sent via: Electronic Mail
Re: Unauthorized Use of Twentieth Century Fox Properties
Dear ****:
We are writing to you on behalf of our client, Twentieth Century Fox Film Corporation ("Fox"). Through our Internet monitoring program, we recently discovered that you acquired a copy of "X-Men Origins: Wolverine," which is owned by Fox. Attached are logs of relevant internet activity.
Fox has dedicated tremendous time and resources to create quality entertainment programming such as "X-Men Origins: Wolverine" and greatly values the comments and suggestions of fans who enjoy Fox's films. However, the development and distribution of Fox's films require a collaboration with many different entities, including guild organizations representing actors, directors, and writers. Based in part on these relationships, Fox has a legal responsibility, including many contractual obligations, to prevent the unauthorized distribution of its film material.
Therefore, while Fox tries to support its fans whenever possible, we must repsectfully ask that you delete all video files relating to "X-Men Origins: Wolverine" from your computer as soon as possible. If you do not remove these properties, we may be forced to take legal action to have them removed.
Thank you for your cooperation in this regard. Your interest in "X-Men Origins: Wolverine" is most appreciated. Fox will continue to do its best to bring you quality entertainment.
Nothing contained in this letter constitutes an express or implied waiver of any rights, remedies, or defenses of Fox.
Very truly yours,
*****
for BAKER & HOSTETLER LLP
torsdag 26. mars 2009
Latterkrampe
I disse dager trår Microsoft til med enda en advarsel mot å bruke piratkopier av Windows XP.
Jeg ler ganske mye av det, da jeg aldri har hatt et lovlig program på min pc, aldri noensinne. Det er ikke noe de kan true meg med som kan få meg til å gi etter for deres trusler. Microsoft har vært et typisk aggressiv kapitalistisk selskap helt fra starten av og det fryder meg å kunne rævkjøre dem på enhver mulig og umulig måte. Ingenting galt med rævkjøring, men de liker det ikke. Derfor blir det dobbelt gøy.
Pirater har alltid vært og vil alltid være vanskelig å ta. Vi vil alltid finnes.
Store, mektige selskaper kan bare effektivt true de som bryr seg. Resten bare trekker på skuldrene og gjør nøyaktig som de vil. Til tross for de enorme anstrengelsene både Microsopp og andre grådige programutviklere har gjort for å stanse piratvirksomheten har det vært fullstendig mislykket. Uansett hva de har gjort av programsperrer og opplegg har motstykket vært på plass nærmest før hindringen.
Slikt varmer en antiautoritær persons hjerte til røttene.
Og en god latter forlenger livet, og jeg føler meg veldig levende akkurat nå. Noen ganger behøver man ikke anstrenge seg for å kose seg.
Jeg ler ganske mye av det, da jeg aldri har hatt et lovlig program på min pc, aldri noensinne. Det er ikke noe de kan true meg med som kan få meg til å gi etter for deres trusler. Microsoft har vært et typisk aggressiv kapitalistisk selskap helt fra starten av og det fryder meg å kunne rævkjøre dem på enhver mulig og umulig måte. Ingenting galt med rævkjøring, men de liker det ikke. Derfor blir det dobbelt gøy.
Pirater har alltid vært og vil alltid være vanskelig å ta. Vi vil alltid finnes.
Store, mektige selskaper kan bare effektivt true de som bryr seg. Resten bare trekker på skuldrene og gjør nøyaktig som de vil. Til tross for de enorme anstrengelsene både Microsopp og andre grådige programutviklere har gjort for å stanse piratvirksomheten har det vært fullstendig mislykket. Uansett hva de har gjort av programsperrer og opplegg har motstykket vært på plass nærmest før hindringen.
Slikt varmer en antiautoritær persons hjerte til røttene.
Og en god latter forlenger livet, og jeg føler meg veldig levende akkurat nå. Noen ganger behøver man ikke anstrenge seg for å kose seg.
Stengte grenser
Tyskland har, i forbindelse med NATO-toppmøtet tredje og fjerde april gjeninnført passkontroll. De vil holde uønskede elementer borte. Jeg hører definitivt til dem og ville helt sikkert ha blitt stoppet på grensen. Derfor er jeg og gjengen allerede i Tyskland. Vi reiste i god tid og bor hos venner. De kan selvfølgelig deportere oss, men det blir langt vanskeligere enn å plukke oss ut ved grensen. Det gjelder å ikke gjøre det lett for undertrykkerne.
NATO fyller seksti år i år og har i løpet av den tiden gått fra galt til verre som aggressiv angrepsallianse. Hele verden har nå blitt dens lekegrind. Man bør benytte enhver anledning til å protestere mot dens virke og det gjør vi.
NATO fyller seksti år i år og har i løpet av den tiden gått fra galt til verre som aggressiv angrepsallianse. Hele verden har nå blitt dens lekegrind. Man bør benytte enhver anledning til å protestere mot dens virke og det gjør vi.
lørdag 7. mars 2009
Send tennisspillerne tilbake til Israel
I Malmø spiller Israel tenniskamp mot Sverige. Det burde de ikke ha fått lov til. Israelere burde ikke ha fått lov til reise noen steder, og såvisst ikke delta i det internasjonale samfunn før de stopper sin brutale okkupasjon av Palestina.
Når en rekke demonstranter gjør alt de kan for å stoppe kampen så er det helt riktig måte å gjøre det på.
Når en rekke demonstranter gjør alt de kan for å stoppe kampen så er det helt riktig måte å gjøre det på.
fredag 30. januar 2009
Hei
Hei, og velkommen til bloggen min, velkommen tilbake. Jeg er gloen som gløder, som alltid vil gløde. Du hører stemmen til den uforlignelige, ufordragelige og ubundne Maxine Montserrat, den skitne kvinnen og lofferen som aldri lar seg målbinde, en vaskeekte heks som ikke drukner i storbyens skitt.
Jeg skal gjøre mitt beste for å poste mer enn gjennomsnittlig en gang i måneden i år. Det er ikke alltid så lett når man mangler internettilknytning i boligen, når man har blitt fratatt den av det danske politiet (mer om det etter hvert), men jeg har mye og si og skal nok, ved hjelp av gode venner alltid få det til. Det er, på en bakvendt måte et hederstegn at stormtroppene, i forskjellige forkledninger gjør så mye for å stoppe kjeften på meg.
De har ikke sett noe ennå.
Jeg skal gjøre mitt beste for å poste mer enn gjennomsnittlig en gang i måneden i år. Det er ikke alltid så lett når man mangler internettilknytning i boligen, når man har blitt fratatt den av det danske politiet (mer om det etter hvert), men jeg har mye og si og skal nok, ved hjelp av gode venner alltid få det til. Det er, på en bakvendt måte et hederstegn at stormtroppene, i forskjellige forkledninger gjør så mye for å stoppe kjeften på meg.
De har ikke sett noe ennå.
mandag 29. desember 2008
København som en positiv by
Det er med dårlig skjult skadefryd at jeg kan nå slå fast at det er tilnærmet fri omsetning av etter den danske loven ulovlige narkotiske stoffer i Københavns gater. Når media med krigsoverskrifter slår fast at politiet har tapt krigen mot narkotikaomsetning i København så stemmer det med hva vi på gateplanet opplever. Gestapo utnytter fortsatt hver minste anledning til å banke oss opp med stokkene sine, men akkurat i disse dager klarer de ikke å hindre oss i å ruse oss når og om vi skulle ønske det.
Statistikken for 2006 viser ar politibetjenter beslagla hasj 5382 ganger. I 2007 gjorde de det 382 ganger, og i år har det vel, om mulig vært enda slappere. Det er også gledelig at det gjelder alle typer stoff. Kokain, amfetamin med mer, Til og med LSD er lett å få tak i København i disse herlige mørke netter. Man kan faktisk skimte gamle amsterdamske tilstander der omsetningen foregår på hvert gatehjørne, i hvert fall innimellom og i enkelte områder.
Det er ingen stor sak, ikke i den store sammenheng, fordi vi opplever så mye jævlig fra Gestapos side og fordi de beskytter folk på toppen, noe som gjør at de kan holde på uforstyrret. Men det er en ørliten positiv utvikling i riktig retning.
Statistikken for 2006 viser ar politibetjenter beslagla hasj 5382 ganger. I 2007 gjorde de det 382 ganger, og i år har det vel, om mulig vært enda slappere. Det er også gledelig at det gjelder alle typer stoff. Kokain, amfetamin med mer, Til og med LSD er lett å få tak i København i disse herlige mørke netter. Man kan faktisk skimte gamle amsterdamske tilstander der omsetningen foregår på hvert gatehjørne, i hvert fall innimellom og i enkelte områder.
Det er ingen stor sak, ikke i den store sammenheng, fordi vi opplever så mye jævlig fra Gestapos side og fordi de beskytter folk på toppen, noe som gjør at de kan holde på uforstyrret. Men det er en ørliten positiv utvikling i riktig retning.
søndag 21. september 2008
Små skatter i søppelhaugen
Det finnes en liten, skjult og ulovlig kafé i en bakgate ikke langt fra Strøget i København. Vel, det finnes flere og de flytter ofte, men denne har vært vårt tilholdssted en stund nå.
Noen ganger flytter de litt sjeldnere. Vi vet at stormtroppene kommer og stenger den en dag, men vi gleder oss så lenge den er der.
Det finnes ikke elektrisitet, men det er en bar, veldig proforma, mer enn bra nok, mye bedre enn andre steder. Det er ikke noe de varierende arrangørene tjener penger på. Stort sett går de i balanse økonomisk, og det er helt greit. Valutaen som omsettes her kan ikke måles i penger. Ingenting viktig kan det. Stedet blir stort sett ikke fullt, men det er helt greit. Det er noe fredfullt over stedet, som en stort sett ikke finner andre steder. Og når det blir fullt så syder og koker det av energi og engasjement. Det har vært utallige slike steder i historiens løp, der både det mulige og umulige blir diskutert og gjennomført, og talløse planer blir lagt for tyranniets kollaps.
Alle store stormer som har rast i sivilisasjonen har startet på slike og lignende måter. Vi er oss bevisst dette faktum og vet hvor mektige vi er og hva vi utretter og kan utrette.
Jeg er enig med de som sier at sivilisasjonen er en gigantisk søppelhaug, men det finnes skatter skjult i haugen, spisse nåler i den råtnende høystakken, komposten. Dette er et slikt sted, hvor mange små nåler møtes og gleder seg og lever, og finner en menneskelighet som de fryktet de for lengst hadde mistet.
Det virkelige verdifulle i et menneske vokser i nattens skygge, borte fra det ødeleggende lyset fra dagens nedbrytende samfunn.
Noen ganger flytter de litt sjeldnere. Vi vet at stormtroppene kommer og stenger den en dag, men vi gleder oss så lenge den er der.
Det finnes ikke elektrisitet, men det er en bar, veldig proforma, mer enn bra nok, mye bedre enn andre steder. Det er ikke noe de varierende arrangørene tjener penger på. Stort sett går de i balanse økonomisk, og det er helt greit. Valutaen som omsettes her kan ikke måles i penger. Ingenting viktig kan det. Stedet blir stort sett ikke fullt, men det er helt greit. Det er noe fredfullt over stedet, som en stort sett ikke finner andre steder. Og når det blir fullt så syder og koker det av energi og engasjement. Det har vært utallige slike steder i historiens løp, der både det mulige og umulige blir diskutert og gjennomført, og talløse planer blir lagt for tyranniets kollaps.
Alle store stormer som har rast i sivilisasjonen har startet på slike og lignende måter. Vi er oss bevisst dette faktum og vet hvor mektige vi er og hva vi utretter og kan utrette.
Jeg er enig med de som sier at sivilisasjonen er en gigantisk søppelhaug, men det finnes skatter skjult i haugen, spisse nåler i den råtnende høystakken, komposten. Dette er et slikt sted, hvor mange små nåler møtes og gleder seg og lever, og finner en menneskelighet som de fryktet de for lengst hadde mistet.
Det virkelige verdifulle i et menneske vokser i nattens skygge, borte fra det ødeleggende lyset fra dagens nedbrytende samfunn.
lørdag 16. august 2008
Tilvær
Jeg har knapt vært på nettet på et halvt år, har knapt vært i nærheten av det en gang og jeg har ikke savnet det. Den skjulte verden er så uendelig mye mer interessant. Det er som en renselse faktisk. Ikke at det ikke finnes interessante ting og mennesker på nettet også, men det er noe helt annet å oppleve livet «live».
Dette til etterretning for de som faktisk blir lamslått over en slik uttalelse.
Jeg har skydd internettkafeer, tv, kino osv, men jeg og gjengen har dratt ut på landet, på tåkefylte sletter og det lille av noenlunde uberørt naturområde Danmark har igjen. Vi har vandret i Københavns bakgater og holdt selskap i falleferdige bygninger, og hylt uforferdet mot himmelen og månen. Folk hører oss og pusser noen ganger de uniformerte bøllene på oss, men vi er som skygger og når de kommer for å ta oss, for å denge oss og straffe oss for våre opprørske handlinger og synder så er vi ikke der. Vi glir rundt i den moderne verden, men vi er ikke der, ikke egentlig. De stiene vi vandrer er ikke synlige, ikke uten at du leter etter dem, men de er der, langt mer virkelige enn ruinene og gravsteinene som omgir oss.
Folk hører oss, selv uten å høre oss, der deres ører skulle ha vært. De ser oss til og med, med de øynene de burde ha brukt til å se med. Det moderne mennesket hører, ser og sanser, selv om de gjør sitt beste for å stenge ute alt av verdi de måtte høre, se og sanse. De vet vi er der og de blir urolige i sine tomme skall, i sine kvalte, feberaktige drømmer. Vi hvisker ord i deres ører og de kan ikke unngå å høre oss, uansett hvor mye de kjemper imot sine sterkeste lengsler og følelser.
Det moderne mennesket eksisterer i et mareritt, sover fornuftens søvn og ønsker ikke å våkne, av frykt for å måtte se seg selv i speilet, se det monsteret de har blitt, ved sin unnfallenhet, ved sin benektelse av drømmer, av ild og liv, og den Skyggen som er en del av oss alle.
København er en kirkegård, som alle byer, store som små, og bare frie, ville mennesker sniker seg rundt på en kirkegård om natten og hvisker mot den dansende, blodrøde månen lavt der oppe.
fredag 15. august 2008
Stien gjennom skogen: heksens evige vandring
Skogen er vill og uforutsigbar. Man vet aldri helt hvor veien går. Og en heksesti er enda mer kronglete, enda vanskeligere og forutsi retning og underlag på, fordi en heks går i dybden og lever livet mest mulig uten kart.
Jeg vet det. Jeg er en heks, og jeg fryder meg, fryder meg over å leve på kanten av og på kant med samfunnet. Verden er en usynlig labyrint, og vi vandrer dens irrganger, dens kjente og ukjente stier.
En gang, for ganske så lenge siden så jeg, i et øyeblikks lidenskap og klarhet forbi hjørnet av den verden et flertall av nåtidens mennesker kaller virkeligheten. Det var som om det ble flerret et hull i selve luften foran meg, og den større verdenen som åpenbarer seg for de som vandrer på stien gjennom skogen ble synlig.
Jeg har evigheten bak meg, foran meg og på alle sider, og jeg vandrer i alle retninger samtidig. Når jeg går ned en hvilken som helst gate, når jeg befinner meg på et hvilket som helst sedvanlig sted så ser jeg den skjulte verden over den ordinære, begrensete vi blir opplært til å sanse. Det er den samme verdenen, men synsvinkelen er vidt forskjellig.
Den skjulte verden er nittini prosent av verden. Jeg har hørt det bli sagt at dagens etablerte virkelighet er en illusjon, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning. Jeg er så veldig enig i det. Verden er så uendelig mye større enn det vi blir lært opp til å tro at den er, og vi lider under det, lider veldig, til vi blir i stand til å se verden slik den er, til å avvise løgnene og bedraget vi har fått banket inn i oss.
Jeg har vandret i evighet. Jeg vandrer fortsatt. Stien er uendelig og evig, og det er også mennesket. Jeg hadde en oppvåkning en gang, og siden den gang har tusen ganger tusen oppvåkninger kommet og gått. Jeg vandrer på en million stier samtidig, og det er bare begynnelsen. Livets tre har uendelig mange flere grener enn man kan telle.
Heksen vandrer i skyggenes og tåkens land.
mandag 18. februar 2008
Fattig
En sjettedel av københavnerne er fattig, i følge offisielle undersøkelser, og det står heller ikke særlig bra til i resten av Danmark.
66 000 innbyggerne i hovedstaden lever under den offisielle fattigdomsgrensen, en grense som i dagens nådeløse samfunn er satt altfor lavt. Hvis man lever på grensen er man for lengst ganske så ille ute, og her er det altså snakk om mennesker som har det enda verre. Og slik det alltid er, i slike tilfeller så er innvandrere hardest rammet.
Men dette er et allment problem, som rammer alle folkegrupper. Store deler av befolkningen lar være og spise, fordi de ikke har råd til mat. De samler flasker og gjør generelt den ene desperate tingen etter den andre for å overleve.
Så, hva med myndighetene i denne saken? Hvordan har de taklet denne saken og hvordan takler de den? Vel, de har i årevis skjært kraftig ned på alle mulige hjelpetiltak, og også på alle mulige tiltak som kan hjelpe folk å komme ut av sin håpløse situasjon. Og hva gjør de i den dagsaktuelle virkeligheten? Jo, justisministerens mantra, for eksempel dreier seg blant annet om at «foreldre må ta seg sammen og begynne å oppdra barna sine» og at «voksne barn» ikke skal slippe ustraffet unna. Og vår kjære statsminister, Herr Fogh («Frog») Rasmussen sier at det er ikke samfunnets skyld (det er aldri det), og at alle kan få utdannelse og arbeid hvis de ønsker det. Verden er i sannhet tragikomisk.
Det brenner i Danmark, og med god, veldig god grunn. Den som hevder at dette skyldes religiøs fanatisme hos muslimer er skikkelig på jordet. Faktisk er flertallet som er sinte ikke muslimer eller innvandrere i det hele tatt. Jeg er jo dog innvandrer, eller «utlending», per definisjon, men de fleste av de jeg snakker med om denne saken er ikke det, og de er fly forbannet, på myndighetene, ikke på brannstifterne. Men å skylde på «de fremmede» når noe går galt er en gammel, velbrukt metode hos maktens mennesker.
Jeg bare venter på at makten skal kaste meg ut av landet. De har truet med å gjøre det mange ganger. Det er nemlig slik makten takler alle dissidenter. Etter ute av øye, ute av sinn prinsippet.
66 000 innbyggerne i hovedstaden lever under den offisielle fattigdomsgrensen, en grense som i dagens nådeløse samfunn er satt altfor lavt. Hvis man lever på grensen er man for lengst ganske så ille ute, og her er det altså snakk om mennesker som har det enda verre. Og slik det alltid er, i slike tilfeller så er innvandrere hardest rammet.
Men dette er et allment problem, som rammer alle folkegrupper. Store deler av befolkningen lar være og spise, fordi de ikke har råd til mat. De samler flasker og gjør generelt den ene desperate tingen etter den andre for å overleve.
Så, hva med myndighetene i denne saken? Hvordan har de taklet denne saken og hvordan takler de den? Vel, de har i årevis skjært kraftig ned på alle mulige hjelpetiltak, og også på alle mulige tiltak som kan hjelpe folk å komme ut av sin håpløse situasjon. Og hva gjør de i den dagsaktuelle virkeligheten? Jo, justisministerens mantra, for eksempel dreier seg blant annet om at «foreldre må ta seg sammen og begynne å oppdra barna sine» og at «voksne barn» ikke skal slippe ustraffet unna. Og vår kjære statsminister, Herr Fogh («Frog») Rasmussen sier at det er ikke samfunnets skyld (det er aldri det), og at alle kan få utdannelse og arbeid hvis de ønsker det. Verden er i sannhet tragikomisk.
Det brenner i Danmark, og med god, veldig god grunn. Den som hevder at dette skyldes religiøs fanatisme hos muslimer er skikkelig på jordet. Faktisk er flertallet som er sinte ikke muslimer eller innvandrere i det hele tatt. Jeg er jo dog innvandrer, eller «utlending», per definisjon, men de fleste av de jeg snakker med om denne saken er ikke det, og de er fly forbannet, på myndighetene, ikke på brannstifterne. Men å skylde på «de fremmede» når noe går galt er en gammel, velbrukt metode hos maktens mennesker.
Jeg bare venter på at makten skal kaste meg ut av landet. De har truet med å gjøre det mange ganger. Det er nemlig slik makten takler alle dissidenter. Etter ute av øye, ute av sinn prinsippet.
fredag 15. februar 2008
Gategerilja
Radio Bagdad sender fra den vedvarende, evige gatekrigen i København:
Vi blir nærmest trakassert daglig, bare vi går utenfor døren, og de kommer også på besøk ganske så ofte. De har oss alle i arkivet og kjenner også vanene våre. Vi gir både blaffen og ikke. La dem leke. De bare heller bensin på vår ild.
Politiet stopper oss på gaten. De trakasserer oss hvor vi enn går. Dette er en konstant i våre liv, og det foregår slett ikke bare hver gang det er «opptøyer». Det har heller ikke noe å gjøre med ungdomshuset, ikke egentlig, men dreier seg om langt mer fundamentale spørsmål. Den fremste grunnen til at de er ute etter oss er fordi vi er deres motstykke. Vi er i krig med maktens bøller, en vi ikke kjemper med skytevåpen, fordi makten har alle tradisjonelle maktmidler på sin side. Det eneste vi har på vår side er oss selv - og tiden. Så de hundser oss. De vet at vi ser dem for hva de er: de evige gestapoer som må bekjempes, må konfronteres ved enhver anledning.
Vi frykter dem ikke. Vi erkjenner at de har fysisk makt over oss, men det stopper oss ikke, og de vet det, og raseri tennes i deres forkullede hjerter. De kan egentlig gjøre hva de vil med oss og med hvem som helst, for veldig få bryr seg, eller bryr seg om å se igjennom tåken av bedrag som hjemsøker den illusjonen som går for et samfunn i dag. Folk flest ønsker å bli bedratt og det gir maktens udyr frihet til å gjøre hva de enn måtte ønske.
Københavns gater er en krigssone. Det blir stort sett ikke avfyrt skytevåpen, men vi kjemper likevel en krig mot ødeleggerne. Alle de som i sannhet bryr seg om menneskehetens fremtid gjør det. Opprørets og frihetens hyl gjaller gjennom den moderne verdens gater og ville skoger. Når maktens uniformerte tjenere og deres herrer ynker seg og vrir seg i sengen en mørk natt er det vårt triumferende skrik de hører.
Vi blir nærmest trakassert daglig, bare vi går utenfor døren, og de kommer også på besøk ganske så ofte. De har oss alle i arkivet og kjenner også vanene våre. Vi gir både blaffen og ikke. La dem leke. De bare heller bensin på vår ild.
Politiet stopper oss på gaten. De trakasserer oss hvor vi enn går. Dette er en konstant i våre liv, og det foregår slett ikke bare hver gang det er «opptøyer». Det har heller ikke noe å gjøre med ungdomshuset, ikke egentlig, men dreier seg om langt mer fundamentale spørsmål. Den fremste grunnen til at de er ute etter oss er fordi vi er deres motstykke. Vi er i krig med maktens bøller, en vi ikke kjemper med skytevåpen, fordi makten har alle tradisjonelle maktmidler på sin side. Det eneste vi har på vår side er oss selv - og tiden. Så de hundser oss. De vet at vi ser dem for hva de er: de evige gestapoer som må bekjempes, må konfronteres ved enhver anledning.
Vi frykter dem ikke. Vi erkjenner at de har fysisk makt over oss, men det stopper oss ikke, og de vet det, og raseri tennes i deres forkullede hjerter. De kan egentlig gjøre hva de vil med oss og med hvem som helst, for veldig få bryr seg, eller bryr seg om å se igjennom tåken av bedrag som hjemsøker den illusjonen som går for et samfunn i dag. Folk flest ønsker å bli bedratt og det gir maktens udyr frihet til å gjøre hva de enn måtte ønske.
Københavns gater er en krigssone. Det blir stort sett ikke avfyrt skytevåpen, men vi kjemper likevel en krig mot ødeleggerne. Alle de som i sannhet bryr seg om menneskehetens fremtid gjør det. Opprørets og frihetens hyl gjaller gjennom den moderne verdens gater og ville skoger. Når maktens uniformerte tjenere og deres herrer ynker seg og vrir seg i sengen en mørk natt er det vårt triumferende skrik de hører.
mandag 4. juni 2007
Netter av raseri og ild
Radio Bagdad sender fra hete netter i Rostock:
Heiligendamm er omringet av høye vegger. Ingen, utenom de som lever der eller hundene som er tvers igjennom lojale mot verdens elite kan komme forbi de høye gjerdene og piggtråden der.
Så, vi drar til Rostock, for å protestere mot ødeleggerne som møtes i Heiligendamm, for dagens utgave av Røyk og Speil, for dette G8 møtet. Men stormtroppene, dagens utgave av Gestapo angriper oss der også. De later ikke som, ikke på noen måte. Purkene, «opprørspolitiet» prøver ikke engang å fremstå som vennlige, som de motvillige køllebærerne de fremstår som i etablert media. De er etter oss i samme øyeblikk som vi ankommer Hovedbanegården i København, og når vi passerer den tyske blir deres nærvær forsterket mange ganger. De terroriserer og prøver å skremme oss ved hver eneste mulige anledning under vår reise til Rostock. Når vi kommer dit hilser de oss på en skikkelig hyggelig og varm måte. Vi blir banket opp og kroppsvisitert, og de gjør sitt ytterste for å gjøre det til en stor opplevelse for oss…
Men til tross for alt dette, til tross for deres anstrengelser samler tusener og atter tusener av mennesker seg i Rostock. Og vi ser hvor frustrert, kjempeirritert det gjør dem. De angriper forsamlingen nesten med det samme. Først så er det noen treningsrunder, begrensede turer inn i mengden. Vi kjenner godt til dette mønsteret og vet hva som kommer.
Det… begynner. De angriper oss med en råskap og brutalitet som, hvis jeg skal være ærlig skremmer vettet av meg. Men vi har alt for lenge, lenge siden bestemt oss for å ikke la oss terrorisere av disse folkene. Deres tvers igjennom grusomme metoder og den systematiske terroren de bedriver gir oss bare enda en grunn til å ta opp kampen mot dem og alt de står for.
De angriper oss med sine klubber og alt de måtte ha til rådighet. Som sagt, de holder ikke igjen eller prøver å fremstå som noe annet enn de bøllene de er, i disse gatene av tåregass, hosting, skriking og smerte. Vi tar igjen, og jeg gleder meg over å kunne rapportere at flere av oss tar igjen denne gangen enn noen gang før. Vi konfronterer Gestapo med en styrke som lett matcher deres. Dette er annerledes, annerledes sammenlignet med alle de gangene vi har vært et lett bytte. Vi slår tilbake, og tyranniets soldater begynner å falle, begynner å tape. De faller i dusinvis, i hundrevis. Vi også. Jamring av smerte og terror stiger opp fra disse ildens gater, men denne gangen er vi ikke hjelpeløse ofre. Det er mange nok rasende demonstranter til å stanse bøllenes brutale fremrykning. Hundrevis er såret og for en gangs skyld er det faktisk flere bøller enn demonstranter, og vi hyler i triumf. Vi vet at vi ikke har vunnet noe, at dette, på sitt mest positive er en illusorisk seier, men det føles godt, og at det enda en gang kan bli starten på noe nytt, farlig og stort, et tegn på at fremtiden kan bli bedre enn nåtiden.
Vi hoster på ny, i omgivelser av tåregass og damp og kroppsvesker, og skriker ut i smerte og vrede, og det er en glede å oppleve det.
Heiligendamm er omringet av høye vegger. Ingen, utenom de som lever der eller hundene som er tvers igjennom lojale mot verdens elite kan komme forbi de høye gjerdene og piggtråden der.
Så, vi drar til Rostock, for å protestere mot ødeleggerne som møtes i Heiligendamm, for dagens utgave av Røyk og Speil, for dette G8 møtet. Men stormtroppene, dagens utgave av Gestapo angriper oss der også. De later ikke som, ikke på noen måte. Purkene, «opprørspolitiet» prøver ikke engang å fremstå som vennlige, som de motvillige køllebærerne de fremstår som i etablert media. De er etter oss i samme øyeblikk som vi ankommer Hovedbanegården i København, og når vi passerer den tyske blir deres nærvær forsterket mange ganger. De terroriserer og prøver å skremme oss ved hver eneste mulige anledning under vår reise til Rostock. Når vi kommer dit hilser de oss på en skikkelig hyggelig og varm måte. Vi blir banket opp og kroppsvisitert, og de gjør sitt ytterste for å gjøre det til en stor opplevelse for oss…
Men til tross for alt dette, til tross for deres anstrengelser samler tusener og atter tusener av mennesker seg i Rostock. Og vi ser hvor frustrert, kjempeirritert det gjør dem. De angriper forsamlingen nesten med det samme. Først så er det noen treningsrunder, begrensede turer inn i mengden. Vi kjenner godt til dette mønsteret og vet hva som kommer.
Det… begynner. De angriper oss med en råskap og brutalitet som, hvis jeg skal være ærlig skremmer vettet av meg. Men vi har alt for lenge, lenge siden bestemt oss for å ikke la oss terrorisere av disse folkene. Deres tvers igjennom grusomme metoder og den systematiske terroren de bedriver gir oss bare enda en grunn til å ta opp kampen mot dem og alt de står for.
De angriper oss med sine klubber og alt de måtte ha til rådighet. Som sagt, de holder ikke igjen eller prøver å fremstå som noe annet enn de bøllene de er, i disse gatene av tåregass, hosting, skriking og smerte. Vi tar igjen, og jeg gleder meg over å kunne rapportere at flere av oss tar igjen denne gangen enn noen gang før. Vi konfronterer Gestapo med en styrke som lett matcher deres. Dette er annerledes, annerledes sammenlignet med alle de gangene vi har vært et lett bytte. Vi slår tilbake, og tyranniets soldater begynner å falle, begynner å tape. De faller i dusinvis, i hundrevis. Vi også. Jamring av smerte og terror stiger opp fra disse ildens gater, men denne gangen er vi ikke hjelpeløse ofre. Det er mange nok rasende demonstranter til å stanse bøllenes brutale fremrykning. Hundrevis er såret og for en gangs skyld er det faktisk flere bøller enn demonstranter, og vi hyler i triumf. Vi vet at vi ikke har vunnet noe, at dette, på sitt mest positive er en illusorisk seier, men det føles godt, og at det enda en gang kan bli starten på noe nytt, farlig og stort, et tegn på at fremtiden kan bli bedre enn nåtiden.
Vi hoster på ny, i omgivelser av tåregass og damp og kroppsvesker, og skriker ut i smerte og vrede, og det er en glede å oppleve det.
onsdag 16. mai 2007
Stort
Ellers er det stort å ikke bo i Norge lenger. Spesielt stort er det å ikke være i Norge på syttende mai. Alle oppegående mennesker bør være utenfor et gitt lands grenser på dets nasjonaldag, spør du meg. Det kunne ha blitt en praktfull protest mot nasjonalismen etter hvert. Jeg for min del har gjort det til en tradisjon å unngå nasjonaldager og det har også flere andre jeg kjenner. Det er stort å vandre gjennom gatene og å oppleve at syttende mai er en fullstendig normal dag, at hvis man ikke er dum nok til å vandre nær den norske ambassaden så unngår man sinnssykdommen helt og holdent.
Det er spesielt to land jeg har vært i der feiring av nasjonaldagen er spesielt avskyelig: Norge og USA. Men enhver feiring av en nasjonaldag eller det at man har en overhodet er avskyelig i mine øyne. Ikke bli lurt: Nasjonalisme og nasjonalfølelse er en og samme ting, og det er uhyggelig bortenfor all tvil.
Vi ser det, vi som har øyne å se med, i store og små hendelser. Vi opplever det som gift og hykleri på en talerstol, som en mengde med lik i kriger og elendighet, og i samtaler mennesker imellom. De fleste er veldig ivrige etter å fremheve sitt land som uber alles alle andre, og det er like kvalmende hver gang.
Og langt verre, selvsagt, når det gir seg slike dramatiske offentlige utslag som feiring av nasjonaldager.
De fleste vil si at det er enhver borgers plikt å stå bak sitt land, uansett og uten unntak. Jeg og andre, derimot mener lidenskapelig at det er ethvert menneskets’ plikt å fornekte sitt fødeland, fornekte den sinnssykdommen som selve tankegangen bak nasjonalismen skaper.
Det er spesielt to land jeg har vært i der feiring av nasjonaldagen er spesielt avskyelig: Norge og USA. Men enhver feiring av en nasjonaldag eller det at man har en overhodet er avskyelig i mine øyne. Ikke bli lurt: Nasjonalisme og nasjonalfølelse er en og samme ting, og det er uhyggelig bortenfor all tvil.
Vi ser det, vi som har øyne å se med, i store og små hendelser. Vi opplever det som gift og hykleri på en talerstol, som en mengde med lik i kriger og elendighet, og i samtaler mennesker imellom. De fleste er veldig ivrige etter å fremheve sitt land som uber alles alle andre, og det er like kvalmende hver gang.
Og langt verre, selvsagt, når det gir seg slike dramatiske offentlige utslag som feiring av nasjonaldager.
De fleste vil si at det er enhver borgers plikt å stå bak sitt land, uansett og uten unntak. Jeg og andre, derimot mener lidenskapelig at det er ethvert menneskets’ plikt å fornekte sitt fødeland, fornekte den sinnssykdommen som selve tankegangen bak nasjonalismen skaper.
søndag 13. mai 2007
Grønt
Den grønne årstiden har kommet. Uker av varmt vær fikset det ikke helt, men vedvarende regn i noen dager etter det gjorde jobben.
Jeg elsker våren. Livet er umulig å fornekte, umulig å motstå da. Ingen form for undertrykkelse kan hindre dets voldelige utbrudd. Vekst inkarnert raserer våre kropper, sanser og tanker. Jeg ser det grønne selv i det gråeste av betong, av Død. Den åndelige død er overalt rundt oss, som den alltid er i sivilisasjonen, men forminsket i disse dager, disse dager av liv, ikke så mektig som den er i den delen av året vi sover dødens søvn.
Bensindampen henger fortsatt i luften, og dens bitre smak minner oss på hvor vi er. All giften, fysisk og psykisk, skapt av dagens ødeleggende menneskesamfunn er veldig mye til stede. Men dens tenner føles ikke så skarpe som de vanligvis er. I disse dager, i små glimt kan vi se for oss en annen verden.
Jeg ser trær og jeg ser skogen. Jeg ser den når jeg vandrer opp og ned gater og bakgater. Jeg ser den til og med i folks øyne, i små glimt, på denne tiden av året, da mange undrende åpner øynene, og de smaker det glemte og forbudte, og lukter livets duft i vinden.
Jeg elsker våren. Folk blir ville og vågale i mine søkende øyne. Lenker blir ikke knust, men de brister ørlite grann… i hvert fall for en liten stund, og jeg gleder meg over den korte pause fra den isende kulden.
Jeg elsker våren. Livet er umulig å fornekte, umulig å motstå da. Ingen form for undertrykkelse kan hindre dets voldelige utbrudd. Vekst inkarnert raserer våre kropper, sanser og tanker. Jeg ser det grønne selv i det gråeste av betong, av Død. Den åndelige død er overalt rundt oss, som den alltid er i sivilisasjonen, men forminsket i disse dager, disse dager av liv, ikke så mektig som den er i den delen av året vi sover dødens søvn.
Bensindampen henger fortsatt i luften, og dens bitre smak minner oss på hvor vi er. All giften, fysisk og psykisk, skapt av dagens ødeleggende menneskesamfunn er veldig mye til stede. Men dens tenner føles ikke så skarpe som de vanligvis er. I disse dager, i små glimt kan vi se for oss en annen verden.
Jeg ser trær og jeg ser skogen. Jeg ser den når jeg vandrer opp og ned gater og bakgater. Jeg ser den til og med i folks øyne, i små glimt, på denne tiden av året, da mange undrende åpner øynene, og de smaker det glemte og forbudte, og lukter livets duft i vinden.
Jeg elsker våren. Folk blir ville og vågale i mine søkende øyne. Lenker blir ikke knust, men de brister ørlite grann… i hvert fall for en liten stund, og jeg gleder meg over den korte pause fra den isende kulden.
mandag 30. april 2007
Nytt liv
Vi holdt en fest for det lille tilskuddet til vår stamme i kveld, en forberedelse til kvelden og natten i morgen, sønnen vår som kom til oss for syv måneder siden. Hvorfor feire at han er syv måneder, spør du kanskje? Jeg sier og vi sier hvorfor ikke.
Han er ikke min biologiske sønn, men den til min søster over bordet. Jeg har tidligere skrevet om hvordan vi ser på samliv og barn og ting i vår Sirkel, og den som vil er velkommen til å lese det.
Vi er mange rundt bordet. De siste måneders tumulter har faktisk ført til at flere har sluttet seg til vår urbane stamme, og det gleder meg, gleder meg stort og vilt. Vi feirer og gleder oss over oss selv og det nye livet som fyller oss med glede og ild.
Ingen vet hvem den biologiske faren til gutten er og vi bryr oss ikke, fordi alle hannene rundt bordet er faren hans, akkurat som alle hunnene er hans mødre. Det er mulig, mulig å leve et annerledes liv. Det finnes utallige eksempler på det. Samfunn som vårt finnes over hele verden, samfunn der menneskene lever i en verden av levende døde. Vi ler her vi sitter, her vi skåler og spiser og synger og danser, og gravsteinene som omgir oss falmer i betydning i våre hjerter.
Han er ikke min biologiske sønn, men den til min søster over bordet. Jeg har tidligere skrevet om hvordan vi ser på samliv og barn og ting i vår Sirkel, og den som vil er velkommen til å lese det.
Vi er mange rundt bordet. De siste måneders tumulter har faktisk ført til at flere har sluttet seg til vår urbane stamme, og det gleder meg, gleder meg stort og vilt. Vi feirer og gleder oss over oss selv og det nye livet som fyller oss med glede og ild.
Ingen vet hvem den biologiske faren til gutten er og vi bryr oss ikke, fordi alle hannene rundt bordet er faren hans, akkurat som alle hunnene er hans mødre. Det er mulig, mulig å leve et annerledes liv. Det finnes utallige eksempler på det. Samfunn som vårt finnes over hele verden, samfunn der menneskene lever i en verden av levende døde. Vi ler her vi sitter, her vi skåler og spiser og synger og danser, og gravsteinene som omgir oss falmer i betydning i våre hjerter.
søndag 18. mars 2007
Fortsatt her
Røyken driver bort og bare en ruin står tilbake. Ungdomshuset er borte.
Vi, gjengen og jeg stirrer på det med såre øyne. Men tårene kommer av trass og et avsindig raseri. Det sies at ruinen foran oss var bare et hus, og det stemmer. Selv om det representerte ideer og idealer var det bare en bygning, et fysisk uttrykk for noe som det fysiske aldri vil kunne uttrykke. Hva som finnes inni oss er ikke et sted, men en sinnstilstand. Det er virkelig sant. Frihetens unnvikende sted er overalt, i alle sanne krigeres hjerte og essens.
Hundrevis ble arrestert og sperret inne. Hvor mange vil vel aldri bli helt klart. Jeg vil selvfølgelig ikke stole på at politiet vil gi oss det rette antallet. Mange ble arrestert. En betydelig del av dem passerte bare stedene der protestene fant sted, og var på galt sted til galt tid. Jeg er en av de heldige som ikke ble fanget denne gangen. Men jeg har vært arrestert før, og jeg vet hvordan en celle ser ut og føles, både fordi jeg har sett den lille cellen fra innsiden og fordi jeg vandrer gjennom samfunnets større fengsel hver eneste dag.
Jeg vet godt hva mine venner og krigerfrender føler. Jeg ville visst det, selv uten å ha hørt deres rop av smerte og fortvilelse.
De satte inn alt de hadde mot oss, men vi er fortsatt her.
«Vi gjorde en feil», uttalte Informasjonssjef Fleming Steen Munch i Københavnpolitiet til dansk TV2.
De skjøt Ferret 40 tåregassgranater mot oss, en type som selv produsentene, Defense Technologies beskriver som dødelig, «hvis avfyrt rett mot folk».
Vår venn Fleming mener det egentlig ikke, selvsagt. Politistyrker over hele verden har en lang historie når det gjelder å fremsi uærlige unnskyldinger etter gatekamper. Det er en de måtene de driver skadekontroll på, når de er tvunget til å uttale seg i det offentlige rom, når de møter en offentlighet eller en del av den som i hvert fall delvis ser igjennom deres propaganda. Selv NRK rapporterte ved en anledning på sine Tekst-TV sider, i en sjelden form for åpenhet at de uniformerte bøllene angrep en fredelig demonstrasjon.
Ellers var den offisielle mediadekningen nitrist og kvalmende, som vanlig. Det er slående hvordan liknende demonstrasjoner i Russland på samme tidspunkt og i Zimbabwe denne uken ble dekket på en helt annen måte. I København var demonstrantene voldelige og politiet måtte ordne opp. I Russland og Zimbabwe var demonstrantene frihetskjempere og politiet… tyrannenes bøller.
Og bloggerne følger stort sett opp, etterligner offisielle media istedenfor å være kritisk til dem. Vampus, blant annet, sutrer igjen, over at «radikale drittunger», i motsetning til henne selv, viser evne til selvstendig og uavhengig tanke og handling. Flere andre fulgte opp med sitt kritikkløse forsvar for det etablerte, for tyranniet, og andre som kommenterte i mer nøytrale nyanser prøvde heller ikke å tenke særlig mye. Jeg må jo si at jeg blir ikke akkurat lamslått av dette, til det er det altfor vanlig, men det faktum bør gjentas og gjentas igjen og igjen og igjen.
Alle vet hva som foregår i dagens verden, selv den mest tykkhodete patriot og vakthund. De vet det dypt inne i seg selv. De har øyne og de kan se. De har hjerner og er i stand til å tenke… uten at de dermed bruker den evnen særlig mye. De vet hva ytringsfrihet betyr, i det minste i en omtåket del av hjernen.
Arbeiderne er redde, sies det. De religiøse fanatikerne som «legalt» eier ruinen har store vanskeligheter med å finne folk som er villig til å arbeide der, å bygge det nye huset dedikert til intoleranse og sinnssykdom.
Utmerket! Tyranniets tjenere bør være redde. De bør kikke under sengen sin en mørk natt. Det nye skinnende huset vil ganske sikkert bli bygget, tungt voktet av bøller i uniform. Erfaringens stemme sier oss det. Herrene deres, i sin arroganse tror de har vunnet… igjen, men det har de ikke, ikke egentlig. Dette er bare enda et slag av de tusener som har vært, av de tusener som vil komme.
De skjøt på oss med Dødens granater, og hamret løs på oss med sine køller og brutalitet og skadefryd, og førte oss vekk i lenker. Vi er fortsatt her.
Vi vil alltid være her.
NRK Tekst-TV lørdag 3. mars:
Vi, gjengen og jeg stirrer på det med såre øyne. Men tårene kommer av trass og et avsindig raseri. Det sies at ruinen foran oss var bare et hus, og det stemmer. Selv om det representerte ideer og idealer var det bare en bygning, et fysisk uttrykk for noe som det fysiske aldri vil kunne uttrykke. Hva som finnes inni oss er ikke et sted, men en sinnstilstand. Det er virkelig sant. Frihetens unnvikende sted er overalt, i alle sanne krigeres hjerte og essens.
Hundrevis ble arrestert og sperret inne. Hvor mange vil vel aldri bli helt klart. Jeg vil selvfølgelig ikke stole på at politiet vil gi oss det rette antallet. Mange ble arrestert. En betydelig del av dem passerte bare stedene der protestene fant sted, og var på galt sted til galt tid. Jeg er en av de heldige som ikke ble fanget denne gangen. Men jeg har vært arrestert før, og jeg vet hvordan en celle ser ut og føles, både fordi jeg har sett den lille cellen fra innsiden og fordi jeg vandrer gjennom samfunnets større fengsel hver eneste dag.
Jeg vet godt hva mine venner og krigerfrender føler. Jeg ville visst det, selv uten å ha hørt deres rop av smerte og fortvilelse.
De satte inn alt de hadde mot oss, men vi er fortsatt her.
«Vi gjorde en feil», uttalte Informasjonssjef Fleming Steen Munch i Københavnpolitiet til dansk TV2.
De skjøt Ferret 40 tåregassgranater mot oss, en type som selv produsentene, Defense Technologies beskriver som dødelig, «hvis avfyrt rett mot folk».
Vår venn Fleming mener det egentlig ikke, selvsagt. Politistyrker over hele verden har en lang historie når det gjelder å fremsi uærlige unnskyldinger etter gatekamper. Det er en de måtene de driver skadekontroll på, når de er tvunget til å uttale seg i det offentlige rom, når de møter en offentlighet eller en del av den som i hvert fall delvis ser igjennom deres propaganda. Selv NRK rapporterte ved en anledning på sine Tekst-TV sider, i en sjelden form for åpenhet at de uniformerte bøllene angrep en fredelig demonstrasjon.
Ellers var den offisielle mediadekningen nitrist og kvalmende, som vanlig. Det er slående hvordan liknende demonstrasjoner i Russland på samme tidspunkt og i Zimbabwe denne uken ble dekket på en helt annen måte. I København var demonstrantene voldelige og politiet måtte ordne opp. I Russland og Zimbabwe var demonstrantene frihetskjempere og politiet… tyrannenes bøller.
Og bloggerne følger stort sett opp, etterligner offisielle media istedenfor å være kritisk til dem. Vampus, blant annet, sutrer igjen, over at «radikale drittunger», i motsetning til henne selv, viser evne til selvstendig og uavhengig tanke og handling. Flere andre fulgte opp med sitt kritikkløse forsvar for det etablerte, for tyranniet, og andre som kommenterte i mer nøytrale nyanser prøvde heller ikke å tenke særlig mye. Jeg må jo si at jeg blir ikke akkurat lamslått av dette, til det er det altfor vanlig, men det faktum bør gjentas og gjentas igjen og igjen og igjen.
Alle vet hva som foregår i dagens verden, selv den mest tykkhodete patriot og vakthund. De vet det dypt inne i seg selv. De har øyne og de kan se. De har hjerner og er i stand til å tenke… uten at de dermed bruker den evnen særlig mye. De vet hva ytringsfrihet betyr, i det minste i en omtåket del av hjernen.
Arbeiderne er redde, sies det. De religiøse fanatikerne som «legalt» eier ruinen har store vanskeligheter med å finne folk som er villig til å arbeide der, å bygge det nye huset dedikert til intoleranse og sinnssykdom.
Utmerket! Tyranniets tjenere bør være redde. De bør kikke under sengen sin en mørk natt. Det nye skinnende huset vil ganske sikkert bli bygget, tungt voktet av bøller i uniform. Erfaringens stemme sier oss det. Herrene deres, i sin arroganse tror de har vunnet… igjen, men det har de ikke, ikke egentlig. Dette er bare enda et slag av de tusener som har vært, av de tusener som vil komme.
De skjøt på oss med Dødens granater, og hamret løs på oss med sine køller og brutalitet og skadefryd, og førte oss vekk i lenker. Vi er fortsatt her.
Vi vil alltid være her.
NRK Tekst-TV lørdag 3. mars:
Store danske politistyrker slo i natt til mot en fredelig demonstrasjon på Nørrebro i København, og skjøt tåregassgranater for å spre massene. Flere tusen demonstranter hadde samlet seg til en fredelig markering på Sankt Hans Torv på Nørrebro. Da demonstrasjonen var i ferd med å løse seg opp, slo politiet til. Rasende demonstranter svarte med å kaste steiner og brannbomber. Det brøt ut panikk, og først klokken to i natt var situasjonen under kontroll.
torsdag 1. mars 2007
Røyk
Jeg hoster hele tiden. Jeg har hostet i hele dag. Vi ble varslet nokså tidlig om at «noe var på gang». Københavnpolitiets oppførsel har gått fra galt til verre den siste tiden. De som styrer disse bøllene, de som sender dem ut på sine oppdrag har blitt stadig mer aggressive i både sin språkbruk og sin bruk av makt i det siste, enda mer enn de har vært de siste tjue årene.
Så, når bøllene i dag, også «anti-terror politiet» stormet Ungdomshuset i København ble ingen av oss forbauset. Vi lurer egentlig bare på hvorfor de ventet så lenge.
De kastet ut de som bodde der ved hjelp av helikopter og vannkanoner og alle de hjelpemidler disse tyranniets bøller rår over.
Jeg har ikke mye tid. Jeg sitter her på en Internettkafé og rabler ned noe. Det går rykter om at bøllene vil stenge alle steder som dette i løpet av dagen. Situasjonen har eksplodert over hele byen på kort tid. Trafikken er sperret. Gatekamper har brutt ut overalt. Togforbindelsen ut og inn av København har blitt stanset. Politiet holder Ungdomshuset, men de er beleiret av en rasende forsamling.
Det er røyk overalt og jeg hoster, men jeg ler også. Jeg fryder meg, ikke fordi Ungdomshuset har blitt ryddet, men fordi så mange nekter å finne seg i det, nekter å finne seg i at samfunnets ryddegutter og jenter farer fram på den måten de gjør. De har sluppet unna med så mye. Forhåpentligvis får de virkelig svi denne gangen. Jeg skriker mot dem og står imot dem, som så mange andre. De vanlige menneskene, sauene vi passerer på gaten ser seg vettskremt omkring. En av dem skriker at Tredje Verdenskrig har brutt ut.
Jeg håper inderlig at han har rett.
Så, når bøllene i dag, også «anti-terror politiet» stormet Ungdomshuset i København ble ingen av oss forbauset. Vi lurer egentlig bare på hvorfor de ventet så lenge.
De kastet ut de som bodde der ved hjelp av helikopter og vannkanoner og alle de hjelpemidler disse tyranniets bøller rår over.
Jeg har ikke mye tid. Jeg sitter her på en Internettkafé og rabler ned noe. Det går rykter om at bøllene vil stenge alle steder som dette i løpet av dagen. Situasjonen har eksplodert over hele byen på kort tid. Trafikken er sperret. Gatekamper har brutt ut overalt. Togforbindelsen ut og inn av København har blitt stanset. Politiet holder Ungdomshuset, men de er beleiret av en rasende forsamling.
Det er røyk overalt og jeg hoster, men jeg ler også. Jeg fryder meg, ikke fordi Ungdomshuset har blitt ryddet, men fordi så mange nekter å finne seg i det, nekter å finne seg i at samfunnets ryddegutter og jenter farer fram på den måten de gjør. De har sluppet unna med så mye. Forhåpentligvis får de virkelig svi denne gangen. Jeg skriker mot dem og står imot dem, som så mange andre. De vanlige menneskene, sauene vi passerer på gaten ser seg vettskremt omkring. En av dem skriker at Tredje Verdenskrig har brutt ut.
Jeg håper inderlig at han har rett.
Døde gutter voldtar ikke
Tro det eller ei, men det har faktisk vært det rådende synet i dagens overfeminiserte samfunn. Jeg har alltid sett på meg selv som feminist og selv radikal feminist, men slikt gjør meg dårlig, rett og slett. Den ene halvparten av femi-idiotene, som jeg kaller dem ønsker å leve uten menn og den andre halvparten ønsker å være som dem. Begge fløyer hevder med styrke, og i fullt alvor at verden ville vært bedre hvis den hadde vært styrt av kvinner. Når diverse kjente kvinnelige bloggere, som Reality Challenged, Filter og Dagens Onde Kvinner stort sett bruker bloggen til å beskrive det de ser på som stupid mannlig oppførsel er det hele etter «boken» i så måte.
På en annen side er macho kulturen eller kultusen og ønsket om og synet på kvinnen som den lydige og evige slavinne sterkt levende. Slike eksempler florerer også.
Litt av et utgangspunkt for konstruktiv dialog eller konstruktiv noe. Nå er det der med behovet for dialog sterkt overdrevet. Bare man snakker sammen er alt ok, er også det rådende synet. Men det er jo også det rene sludder. Verdien av samtale, av «konfliktløsning» er også sterkt overdrevet.
Kvinner generelt sett er fortsatt totalt akterutseilt økonomisk. Men selv om dette illustrerer de til dels fortsatt skrikende sosiale ulikhetene og undertrykkelsen i store deler av verden, så har det lite eller ingenting med noe som engang ligner løsningene å gjøre.
Sannheten, som alle bør innse, slik jeg ser det, er at kvinner og menn i virkeligheten er veldig like. Forskjellene mellom mennesker er ikke mellom kjønn, rase eller kultur, men mellom individer. Dagens samfunn, sivilisasjonen, om du vil, er ikke kvinnefiendtlig eller mannsfiendtlig, men menneskefiendtlig. Vi er alle undertrykket. I et samfunn der det blir lagt lokk på følelser, på lidenskap og på menneskelighet generelt er det ikke underlig at ting står på skeive. I et samfunn der sosiale ulikheter blir fremelsket, på alle mulige områder er det ikke det minste rart at de som støtter og utvikler maktstrukturene i verden blåser på ilden til nok en kunstig konflikt.
Til slutt, sakset fra en anarkistkonferanse i Sverige et tiår tilbake.
Den første dagen spradet jentene rundt i t-skjorter som sa: «Døde gutter voldtar ikke». Dagen etter slo guttene tilbake med: «Døde jenter sier ikke nei».
Jeg finner dette eksempelet på «kjønnskamp» ustyrtelig morsomt.
På en annen side er macho kulturen eller kultusen og ønsket om og synet på kvinnen som den lydige og evige slavinne sterkt levende. Slike eksempler florerer også.
Litt av et utgangspunkt for konstruktiv dialog eller konstruktiv noe. Nå er det der med behovet for dialog sterkt overdrevet. Bare man snakker sammen er alt ok, er også det rådende synet. Men det er jo også det rene sludder. Verdien av samtale, av «konfliktløsning» er også sterkt overdrevet.
Kvinner generelt sett er fortsatt totalt akterutseilt økonomisk. Men selv om dette illustrerer de til dels fortsatt skrikende sosiale ulikhetene og undertrykkelsen i store deler av verden, så har det lite eller ingenting med noe som engang ligner løsningene å gjøre.
Sannheten, som alle bør innse, slik jeg ser det, er at kvinner og menn i virkeligheten er veldig like. Forskjellene mellom mennesker er ikke mellom kjønn, rase eller kultur, men mellom individer. Dagens samfunn, sivilisasjonen, om du vil, er ikke kvinnefiendtlig eller mannsfiendtlig, men menneskefiendtlig. Vi er alle undertrykket. I et samfunn der det blir lagt lokk på følelser, på lidenskap og på menneskelighet generelt er det ikke underlig at ting står på skeive. I et samfunn der sosiale ulikheter blir fremelsket, på alle mulige områder er det ikke det minste rart at de som støtter og utvikler maktstrukturene i verden blåser på ilden til nok en kunstig konflikt.
Til slutt, sakset fra en anarkistkonferanse i Sverige et tiår tilbake.
Den første dagen spradet jentene rundt i t-skjorter som sa: «Døde gutter voldtar ikke». Dagen etter slo guttene tilbake med: «Døde jenter sier ikke nei».
Jeg finner dette eksempelet på «kjønnskamp» ustyrtelig morsomt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
