Dødsstraff for skokasting?

Skokasting blir stadig mer populært. Det begynte da Bush nesten ble truffet i Irak og i går unnslapp så vidt Kinas statsminister Wen Jiabao en tilsvarende ublid skjebne på Cambridge-universitet i Storbritannia.

Iraneren som kastet skoen mot Bush råtner i fengsel og ser ut som om han vil bli værende der en godt stund. No good deeds og unpunished. Han har dog blitt folkehelt i arabiske land og skokasting mot upopulære politikere har bredt seg som en farsott.

I vesten er man litt mer hyggelig mot disse galante våpendragere, selv om mannen i går også ble ført bort av sikkerhetspolitiet. Men hvis det griper om seg tar nok våre ledere hurtig grep for å motvirke en slik respektløs handling. Akkurat som omsetning av narkotika gikk fra å være helt legalt til å gi tjueen års fengsel så vil denne sporten hurtig stige i gradene blant alvorlige forbrytelser, vent og se.

Med til historien hører også det faktum at de kinesiske studentene som var til stede støttet Wen Jiabao, og slengte ukvemsord mot skokasteren. Kinesere i utlandet, selv etter flere generasjoner støtter gjerne Kinas ledelse, uansett hvordan de oppfører seg. Skokasteren skrek til dem hvordan de kunne sitte der å lytte høflig til en drittsekk som den kinesiske statsministeren. Han fikk ingen støtte. Like lite som han ville ha fått om han hadde slengt sko etter vestlige ledere, som så visst er en sko eller to verdt.

Gategerilja

Radio Bagdad sender fra den vedvarende, evige gatekrigen i København:

Vi blir nærmest trakassert daglig, bare vi går utenfor døren, og de kommer også på besøk ganske så ofte. De har oss alle i arkivet og kjenner også vanene våre. Vi gir både blaffen og ikke. La dem leke. De bare heller bensin på vår ild.

Politiet stopper oss på gaten. De trakasserer oss hvor vi enn går. Dette er en konstant i våre liv, og det foregår slett ikke bare hver gang det er «opptøyer». Det har heller ikke noe å gjøre med ungdomshuset, ikke egentlig, men dreier seg om langt mer fundamentale spørsmål. Den fremste grunnen til at de er ute etter oss er fordi vi er deres motstykke. Vi er i krig med maktens bøller, en vi ikke kjemper med skytevåpen, fordi makten har alle tradisjonelle maktmidler på sin side. Det eneste vi har på vår side er oss selv - og tiden. Så de hundser oss. De vet at vi ser dem for hva de er: de evige gestapoer som må bekjempes, må konfronteres ved enhver anledning.

Vi frykter dem ikke. Vi erkjenner at de har fysisk makt over oss, men det stopper oss ikke, og de vet det, og raseri tennes i deres forkullede hjerter. De kan egentlig gjøre hva de vil med oss og med hvem som helst, for veldig få bryr seg, eller bryr seg om å se igjennom tåken av bedrag som hjemsøker den illusjonen som går for et samfunn i dag. Folk flest ønsker å bli bedratt og det gir maktens udyr frihet til å gjøre hva de enn måtte ønske.

Københavns gater er en krigssone. Det blir stort sett ikke avfyrt skytevåpen, men vi kjemper likevel en krig mot ødeleggerne. Alle de som i sannhet bryr seg om menneskehetens fremtid gjør det. Opprørets og frihetens hyl gjaller gjennom den moderne verdens gater og ville skoger. Når maktens uniformerte tjenere og deres herrer ynker seg og vrir seg i sengen en mørk natt er det vårt triumferende skrik de hører.

Netter av raseri og ild

Radio Bagdad sender fra hete netter i Rostock:

Heiligendamm er omringet av høye vegger. Ingen, utenom de som lever der eller hundene som er tvers igjennom lojale mot verdens elite kan komme forbi de høye gjerdene og piggtråden der.

Så, vi drar til Rostock, for å protestere mot ødeleggerne som møtes i Heiligendamm, for dagens utgave av Røyk og Speil, for dette G8 møtet. Men stormtroppene, dagens utgave av Gestapo angriper oss der også. De later ikke som, ikke på noen måte. Purkene, «opprørspolitiet» prøver ikke engang å fremstå som vennlige, som de motvillige køllebærerne de fremstår som i etablert media. De er etter oss i samme øyeblikk som vi ankommer Hovedbanegården i København, og når vi passerer den tyske blir deres nærvær forsterket mange ganger. De terroriserer og prøver å skremme oss ved hver eneste mulige anledning under vår reise til Rostock. Når vi kommer dit hilser de oss på en skikkelig hyggelig og varm måte. Vi blir banket opp og kroppsvisitert, og de gjør sitt ytterste for å gjøre det til en stor opplevelse for oss…

Men til tross for alt dette, til tross for deres anstrengelser samler tusener og atter tusener av mennesker seg i Rostock. Og vi ser hvor frustrert, kjempeirritert det gjør dem. De angriper forsamlingen nesten med det samme. Først så er det noen treningsrunder, begrensede turer inn i mengden. Vi kjenner godt til dette mønsteret og vet hva som kommer.

Det… begynner. De angriper oss med en råskap og brutalitet som, hvis jeg skal være ærlig skremmer vettet av meg. Men vi har alt for lenge, lenge siden bestemt oss for å ikke la oss terrorisere av disse folkene. Deres tvers igjennom grusomme metoder og den systematiske terroren de bedriver gir oss bare enda en grunn til å ta opp kampen mot dem og alt de står for.

De angriper oss med sine klubber og alt de måtte ha til rådighet. Som sagt, de holder ikke igjen eller prøver å fremstå som noe annet enn de bøllene de er, i disse gatene av tåregass, hosting, skriking og smerte. Vi tar igjen, og jeg gleder meg over å kunne rapportere at flere av oss tar igjen denne gangen enn noen gang før. Vi konfronterer Gestapo med en styrke som lett matcher deres. Dette er annerledes, annerledes sammenlignet med alle de gangene vi har vært et lett bytte. Vi slår tilbake, og tyranniets soldater begynner å falle, begynner å tape. De faller i dusinvis, i hundrevis. Vi også. Jamring av smerte og terror stiger opp fra disse ildens gater, men denne gangen er vi ikke hjelpeløse ofre. Det er mange nok rasende demonstranter til å stanse bøllenes brutale fremrykning. Hundrevis er såret og for en gangs skyld er det faktisk flere bøller enn demonstranter, og vi hyler i triumf. Vi vet at vi ikke har vunnet noe, at dette, på sitt mest positive er en illusorisk seier, men det føles godt, og at det enda en gang kan bli starten på noe nytt, farlig og stort, et tegn på at fremtiden kan bli bedre enn nåtiden.

Vi hoster på ny, i omgivelser av tåregass og damp og kroppsvesker, og skriker ut i smerte og vrede, og det er en glede å oppleve det.

En gorilla på farten

En 180 kg gorilla klatret ut av innhengningen på Blijdorp Zoo i Rotterdam for ikke så lenge siden. Etter å ha klatret opp veggen på innhengningen «gikk den amok» og bet en kvinne og såret tre andre personer. Stedet ble evakuert og stengt mens vokterne omringet gorillaen og bedøvet den med en pil på trygg avstand. Dyrehagen hadde vært fullpakket i helgen og den ble fort fylt opp på ny da den åpnet igjen senere på dagen.

Folk er enda en gang tilsynelatende sjokkert på grunn av villskapen et innesperret dyr uttrykker, slik de også gjerne blir sjokkert når et menneske rømmer fra fengsel. Hva forventer de? Hvilken del av «født vill» er det de ikke skjønner? Jeg har så absolutt ekstremt negative følelser ovenfor enhver som måtte ønske å sperre meg inne, slik ethvert åndsfrisk menneske ville ha. Men dessverre så finnes det en akutt mangel på åndsfriske mennesker i dagens verden.

Røyk

Jeg hoster hele tiden. Jeg har hostet i hele dag. Vi ble varslet nokså tidlig om at «noe var på gang». Københavnpolitiets oppførsel har gått fra galt til verre den siste tiden. De som styrer disse bøllene, de som sender dem ut på sine oppdrag har blitt stadig mer aggressive i både sin språkbruk og sin bruk av makt i det siste, enda mer enn de har vært de siste tjue årene.

Så, når bøllene i dag, også «anti-terror politiet» stormet Ungdomshuset i København ble ingen av oss forbauset. Vi lurer egentlig bare på hvorfor de ventet så lenge.

De kastet ut de som bodde der ved hjelp av helikopter og vannkanoner og alle de hjelpemidler disse tyranniets bøller rår over.

Jeg har ikke mye tid. Jeg sitter her på en Internettkafé og rabler ned noe. Det går rykter om at bøllene vil stenge alle steder som dette i løpet av dagen. Situasjonen har eksplodert over hele byen på kort tid. Trafikken er sperret. Gatekamper har brutt ut overalt. Togforbindelsen ut og inn av København har blitt stanset. Politiet holder Ungdomshuset, men de er beleiret av en rasende forsamling.

Det er røyk overalt og jeg hoster, men jeg ler også. Jeg fryder meg, ikke fordi Ungdomshuset har blitt ryddet, men fordi så mange nekter å finne seg i det, nekter å finne seg i at samfunnets ryddegutter og jenter farer fram på den måten de gjør. De har sluppet unna med så mye. Forhåpentligvis får de virkelig svi denne gangen. Jeg skriker mot dem og står imot dem, som så mange andre. De vanlige menneskene, sauene vi passerer på gaten ser seg vettskremt omkring. En av dem skriker at Tredje Verdenskrig har brutt ut.

Jeg håper inderlig at han har rett.