Strasbourg brenner

Radio Bagdad sender fra hete netter i og rundt Strasbourg:

Vi har skaffet oss gassmasker og dekker all hud. Det er skikkelig ubehagelig, men ingenting i forhold til tåregassen og alle de andre uhumskhetene Gestapo slenger mot oss. I dag er det seksti år siden angrepsalliansen NATO ble dannet og krigen fortsetter, både mot forsvarsløse underutviklede land og mot alle oss som protesterer og kjemper mot NATOs nådeløse militarisme.

Strasbourg brenner og det er et flott skue. Strasbourg og alle andre steder der tyranner møtes bør brenne.

Vestens maktapparat har lenge gjort alt i sin makt, tatt alle de mest brutale virkemidler i bruk for å knuse all opposisjon. Det er herlig å kunne fastslå at de har mislykkes fullstendig.

Opprørere har lenge blitt smadret av køller og knyttede never hver gang man prøver å uttrykke seg i sterke ordlag mot sinnssykdommen som styrer dagens verden. Vi får svi hver gang og våkner opp med blåmerker i flere uker etterpå, også merker vi ikke ante vi hadde, men det er lenge siden vi bestemte oss for at vi ikke skulle legge oss ned og dø, slik sauene gjør, slik flertallet av verdens befolkning gjør mot det de ser på som overmakten.

Men overmakten er skjør. Bare en tynn overflate skiller fra alt det råtne blodet inni dem som veldig lett renner ut. Kutt til deres råtne hjerte og hele dette korrupte og gjennområtne samfunnet faller i grus, slik det burde ha gjort for lenge siden.

Sko og steinkastere

Irakeren Muntazer al-Zaidi, som kastet skoene sine på daværende president i USA, George W. Bush har nå blitt dømt til tre års fengsel. Det kunne vel vært verre, siden han risikerte dødsstraff, og det kan vel alltid bli verre.

Det gjør ikke dommen noe bedre. Han burde ha fått belønning. Mannen har med rette blitt en helt blant arabiske folkemasser.

Dommen vil bli anket.

Samtidig risikerer en norsk demonstrant som kastet stein på politiet under demonstrasjonen mot israels folkemord fem års fengsel, som er maksimum for en slik «forbrytelse».

Det åpenbare spørsmålet er hvorfor disse to handlingene er ulovlige overhodet.

Bush var ikke i fare. Politifolkene er så visst ikke i fare med sine skjold og køller og forskjellige rustninger.

Som vanlig må man lete dypere for å forklare en lovs egentlige begrunnelse. En president og en politimann er en representant for maktens og maktutøvelsen. Et angrep på dem er sågar ikke bare et angrep på dem, men på makten i seg selv. Derfor er straffen også helt hinsides sunn fornuft. En president og en politimann skal kunne foreta seg hva som helst uten at folk skal kunne gi sterkt uttrykk for sin avsky mot dem. De er beskyttet.

I et noenlunde rettferdig og positivt samfunn er det presidenten og politimannen som ville ha blitt straffet, i den grad de da hadde eksistert overhodet.

Hei

Hei, og velkommen til bloggen min, velkommen tilbake. Jeg er gloen som gløder, som alltid vil gløde. Du hører stemmen til den uforlignelige, ufordragelige og ubundne Maxine Montserrat, den skitne kvinnen og lofferen som aldri lar seg målbinde, en vaskeekte heks som ikke drukner i storbyens skitt.

Jeg skal gjøre mitt beste for å poste mer enn gjennomsnittlig en gang i måneden i år. Det er ikke alltid så lett når man mangler internettilknytning i boligen, når man har blitt fratatt den av det danske politiet (mer om det etter hvert), men jeg har mye og si og skal nok, ved hjelp av gode venner alltid få det til. Det er, på en bakvendt måte et hederstegn at stormtroppene, i forskjellige forkledninger gjør så mye for å stoppe kjeften på meg.

De har ikke sett noe ennå.

København som en positiv by

Det er med dårlig skjult skadefryd at jeg kan nå slå fast at det er tilnærmet fri omsetning av etter den danske loven ulovlige narkotiske stoffer i Københavns gater. Når media med krigsoverskrifter slår fast at politiet har tapt krigen mot narkotikaomsetning i København så stemmer det med hva vi på gateplanet opplever. Gestapo utnytter fortsatt hver minste anledning til å banke oss opp med stokkene sine, men akkurat i disse dager klarer de ikke å hindre oss i å ruse oss når og om vi skulle ønske det.

Statistikken for 2006 viser ar politibetjenter beslagla hasj 5382 ganger. I 2007 gjorde de det 382 ganger, og i år har det vel, om mulig vært enda slappere. Det er også gledelig at det gjelder alle typer stoff. Kokain, amfetamin med mer, Til og med LSD er lett å få tak i København i disse herlige mørke netter. Man kan faktisk skimte gamle amsterdamske tilstander der omsetningen foregår på hvert gatehjørne, i hvert fall innimellom og i enkelte områder.

Det er ingen stor sak, ikke i den store sammenheng, fordi vi opplever så mye jævlig fra Gestapos side og fordi de beskytter folk på toppen, noe som gjør at de kan holde på uforstyrret. Men det er en ørliten positiv utvikling i riktig retning.

Fattig

En sjettedel av københavnerne er fattig, i følge offisielle undersøkelser, og det står heller ikke særlig bra til i resten av Danmark.

66 000 innbyggerne i hovedstaden lever under den offisielle fattigdomsgrensen, en grense som i dagens nådeløse samfunn er satt altfor lavt. Hvis man lever på grensen er man for lengst ganske så ille ute, og her er det altså snakk om mennesker som har det enda verre. Og slik det alltid er, i slike tilfeller så er innvandrere hardest rammet.

Men dette er et allment problem, som rammer alle folkegrupper. Store deler av befolkningen lar være og spise, fordi de ikke har råd til mat. De samler flasker og gjør generelt den ene desperate tingen etter den andre for å overleve.

Så, hva med myndighetene i denne saken? Hvordan har de taklet denne saken og hvordan takler de den? Vel, de har i årevis skjært kraftig ned på alle mulige hjelpetiltak, og også på alle mulige tiltak som kan hjelpe folk å komme ut av sin håpløse situasjon. Og hva gjør de i den dagsaktuelle virkeligheten? Jo, justisministerens mantra, for eksempel dreier seg blant annet om at «foreldre må ta seg sammen og begynne å oppdra barna sine» og at «voksne barn» ikke skal slippe ustraffet unna. Og vår kjære statsminister, Herr Fogh («Frog») Rasmussen sier at det er ikke samfunnets skyld (det er aldri det), og at alle kan få utdannelse og arbeid hvis de ønsker det. Verden er i sannhet tragikomisk.


Det brenner i Danmark, og med god, veldig god grunn. Den som hevder at dette skyldes religiøs fanatisme hos muslimer er skikkelig på jordet. Faktisk er flertallet som er sinte ikke muslimer eller innvandrere i det hele tatt. Jeg er jo dog innvandrer, eller «utlending», per definisjon, men de fleste av de jeg snakker med om denne saken er ikke det, og de er fly forbannet, på myndighetene, ikke på brannstifterne. Men å skylde på «de fremmede» når noe går galt er en gammel, velbrukt metode hos maktens mennesker.

Jeg bare venter på at makten skal kaste meg ut av landet. De har truet med å gjøre det mange ganger. Det er nemlig slik makten takler alle dissidenter. Etter ute av øye, ute av sinn prinsippet.

Gategerilja

Radio Bagdad sender fra den vedvarende, evige gatekrigen i København:

Vi blir nærmest trakassert daglig, bare vi går utenfor døren, og de kommer også på besøk ganske så ofte. De har oss alle i arkivet og kjenner også vanene våre. Vi gir både blaffen og ikke. La dem leke. De bare heller bensin på vår ild.

Politiet stopper oss på gaten. De trakasserer oss hvor vi enn går. Dette er en konstant i våre liv, og det foregår slett ikke bare hver gang det er «opptøyer». Det har heller ikke noe å gjøre med ungdomshuset, ikke egentlig, men dreier seg om langt mer fundamentale spørsmål. Den fremste grunnen til at de er ute etter oss er fordi vi er deres motstykke. Vi er i krig med maktens bøller, en vi ikke kjemper med skytevåpen, fordi makten har alle tradisjonelle maktmidler på sin side. Det eneste vi har på vår side er oss selv - og tiden. Så de hundser oss. De vet at vi ser dem for hva de er: de evige gestapoer som må bekjempes, må konfronteres ved enhver anledning.

Vi frykter dem ikke. Vi erkjenner at de har fysisk makt over oss, men det stopper oss ikke, og de vet det, og raseri tennes i deres forkullede hjerter. De kan egentlig gjøre hva de vil med oss og med hvem som helst, for veldig få bryr seg, eller bryr seg om å se igjennom tåken av bedrag som hjemsøker den illusjonen som går for et samfunn i dag. Folk flest ønsker å bli bedratt og det gir maktens udyr frihet til å gjøre hva de enn måtte ønske.

Københavns gater er en krigssone. Det blir stort sett ikke avfyrt skytevåpen, men vi kjemper likevel en krig mot ødeleggerne. Alle de som i sannhet bryr seg om menneskehetens fremtid gjør det. Opprørets og frihetens hyl gjaller gjennom den moderne verdens gater og ville skoger. Når maktens uniformerte tjenere og deres herrer ynker seg og vrir seg i sengen en mørk natt er det vårt triumferende skrik de hører.

Lommemannen en all purpose machine

Ja, så klarte Lommemannsaken å få meg også engasjert, få meg tilbake til bloggingen.

Sett fra Danmark er det, antar jeg virker saken, opinionens, mobbens reaksjon på Tor Erling Staffs uttalelser enda mer utrolig. Danmark er et skikkelig undertrykkende samfunn på mange måter men dets seksualmoral og synet på sex generelt er atskillig mer liberalt.

Lommenmannen virker som en temmelig ynkelig fyr på meg, men denne saken har forlengst blitt større enn hans mer eller mindre bagatellmessige handlinger. Det verste med den er at presumtivt intelligente og rasjonelle mennesker går fullstendig av skaftet og slutter seg ukritisk til offentlighetens hekseprosess. Jeg kommer stadig tilbake til det der med hekseprosess, ser det ut til og med god grunn, fordi det er så utbredt på nær sagt alle områder i dag. Gallen står virkelig i halsen på meg når jeg leser de mange angrepene på Staff og de som mer eller mindre støtter han. Det virker som om det aller minste forsvar av Staff og hans uttalelser i saken utløser de villeste og mest kvalmende reaksjoner. Jeg har ikke utrykk for mine inntrykk.

De som angriper han og andre kritiske røster i denne saken er som barn i mine øyne og da mener jeg slett ikke i positiv forstand. De er voksne som aldri blir voksne, aldri blir modne nok til å gi slipp på barndommens lydighet ovenfor autoriteter, ovenfor presteskapet og autokratiet.

Jeg spyr.

Netter av raseri og ild

Radio Bagdad sender fra hete netter i Rostock:

Heiligendamm er omringet av høye vegger. Ingen, utenom de som lever der eller hundene som er tvers igjennom lojale mot verdens elite kan komme forbi de høye gjerdene og piggtråden der.

Så, vi drar til Rostock, for å protestere mot ødeleggerne som møtes i Heiligendamm, for dagens utgave av Røyk og Speil, for dette G8 møtet. Men stormtroppene, dagens utgave av Gestapo angriper oss der også. De later ikke som, ikke på noen måte. Purkene, «opprørspolitiet» prøver ikke engang å fremstå som vennlige, som de motvillige køllebærerne de fremstår som i etablert media. De er etter oss i samme øyeblikk som vi ankommer Hovedbanegården i København, og når vi passerer den tyske blir deres nærvær forsterket mange ganger. De terroriserer og prøver å skremme oss ved hver eneste mulige anledning under vår reise til Rostock. Når vi kommer dit hilser de oss på en skikkelig hyggelig og varm måte. Vi blir banket opp og kroppsvisitert, og de gjør sitt ytterste for å gjøre det til en stor opplevelse for oss…

Men til tross for alt dette, til tross for deres anstrengelser samler tusener og atter tusener av mennesker seg i Rostock. Og vi ser hvor frustrert, kjempeirritert det gjør dem. De angriper forsamlingen nesten med det samme. Først så er det noen treningsrunder, begrensede turer inn i mengden. Vi kjenner godt til dette mønsteret og vet hva som kommer.

Det… begynner. De angriper oss med en råskap og brutalitet som, hvis jeg skal være ærlig skremmer vettet av meg. Men vi har alt for lenge, lenge siden bestemt oss for å ikke la oss terrorisere av disse folkene. Deres tvers igjennom grusomme metoder og den systematiske terroren de bedriver gir oss bare enda en grunn til å ta opp kampen mot dem og alt de står for.

De angriper oss med sine klubber og alt de måtte ha til rådighet. Som sagt, de holder ikke igjen eller prøver å fremstå som noe annet enn de bøllene de er, i disse gatene av tåregass, hosting, skriking og smerte. Vi tar igjen, og jeg gleder meg over å kunne rapportere at flere av oss tar igjen denne gangen enn noen gang før. Vi konfronterer Gestapo med en styrke som lett matcher deres. Dette er annerledes, annerledes sammenlignet med alle de gangene vi har vært et lett bytte. Vi slår tilbake, og tyranniets soldater begynner å falle, begynner å tape. De faller i dusinvis, i hundrevis. Vi også. Jamring av smerte og terror stiger opp fra disse ildens gater, men denne gangen er vi ikke hjelpeløse ofre. Det er mange nok rasende demonstranter til å stanse bøllenes brutale fremrykning. Hundrevis er såret og for en gangs skyld er det faktisk flere bøller enn demonstranter, og vi hyler i triumf. Vi vet at vi ikke har vunnet noe, at dette, på sitt mest positive er en illusorisk seier, men det føles godt, og at det enda en gang kan bli starten på noe nytt, farlig og stort, et tegn på at fremtiden kan bli bedre enn nåtiden.

Vi hoster på ny, i omgivelser av tåregass og damp og kroppsvesker, og skriker ut i smerte og vrede, og det er en glede å oppleve det.

Mange alen av samme stykke

Jeg har fulgt med i politivoldsdebatten i Norge i det siste, om politimannen Trond Volden og tre andre som drepte eller/og medvirket til drapet på Eugene Eijke Obiora. I den forbindelse har jeg også definitivt fått med meg uttalelsene fra lederen i Politiets Fellesforbund Arne Johannesen. Toppen på mange uhyrlige uttalelser fra hans side er at Trond Volden og de tre andre «gjorde en god jobb».

Når altså Arne, politiets fremste tillitsmann mener at mord er en vel utført jobb, så bør langt flere reagere enn de relativt få som faktisk gjør det. Da bør de innse at saken har et langt videre perspektiv. De burde ha innsett det uansett, men i hvert fall etter en slik tvers igjennom avslørende uttalelse.

La meg presentere dere for hans Danske motstykke, polititalsmann Fleming Steen Munch. Fleming er også ofte i media, blant annet etter rivningen av Ungdomshuset tidligere i år. Under en demonstrasjon 18. mai der en politimann tok kvelertak på en demonstrant i lang tid, og høylydte røster protesterer på en slik brutal oppførsel hakker Fleming med nebbet igjen. Det morsomme her er at en fotograf fra Politiken var til stede og tok flere avslørende bilder, men Fleming ønsker ikke å kommentere bildene. Han ønsker ikke engang å få dem tilsendt, men kommer med den samme brutale svadaen som Johannesen og andre tilsvarende politipropagandister kommer med over hele verden. Stort sett dikter han, som hans like alltid gjør. Demonstrantene var de brutale. Demonstrantene besitter molotovcoctails og gud vet hva. Han trekker seg noe etter at Politikens folk har gitt han en grundig beskrivelse av hva talløse vitner sier, men han holder fast ved viktigste: Politimenn bør ta i bruk brutale midler for å holde kontroll på «bermen».

I USA nektet politiet i New York å holde vakt under konsertene til Bruce Springsteen etter at han skrev og fremførte sin sang American Skin.

Så dette er verdensomspennende. Det er slett ikke noen få unntak. Politiet er slik. Slik er politifolk. Noen skjønner rett og slett ikke dette. Selv Don Martin i Samvirkelaget sier at han ønsker politi. Dette er dessverre en svært vanlig oppfatning. Delen av befolkningen i et gitt land, både i Norge og Danmark og de fleste andre steder, som har tillit til politiet ligger stabilt på i underkant av nitti prosent. Det er den yrkesgruppen som ligger suverent høyest på slike målinger. Folk flest kjøper propagandaen. De sluker den rått, uten at de engang prøver å tenke bortenfor sin hverdag og sine egne, forutinntatte oppfatninger om hvordan verden er og bør være.

Politistyrker generelt var Gestapo lenge før de ble kalt Gestapo.