Sko og steinkastere

Irakeren Muntazer al-Zaidi, som kastet skoene sine på daværende president i USA, George W. Bush har nå blitt dømt til tre års fengsel. Det kunne vel vært verre, siden han risikerte dødsstraff, og det kan vel alltid bli verre.

Det gjør ikke dommen noe bedre. Han burde ha fått belønning. Mannen har med rette blitt en helt blant arabiske folkemasser.

Dommen vil bli anket.

Samtidig risikerer en norsk demonstrant som kastet stein på politiet under demonstrasjonen mot israels folkemord fem års fengsel, som er maksimum for en slik «forbrytelse».

Det åpenbare spørsmålet er hvorfor disse to handlingene er ulovlige overhodet.

Bush var ikke i fare. Politifolkene er så visst ikke i fare med sine skjold og køller og forskjellige rustninger.

Som vanlig må man lete dypere for å forklare en lovs egentlige begrunnelse. En president og en politimann er en representant for maktens og maktutøvelsen. Et angrep på dem er sågar ikke bare et angrep på dem, men på makten i seg selv. Derfor er straffen også helt hinsides sunn fornuft. En president og en politimann skal kunne foreta seg hva som helst uten at folk skal kunne gi sterkt uttrykk for sin avsky mot dem. De er beskyttet.

I et noenlunde rettferdig og positivt samfunn er det presidenten og politimannen som ville ha blitt straffet, i den grad de da hadde eksistert overhodet.

Svenskene slår til

En god og morsom nyhet fra Sverige i natt. Benny Dagan, Israels ambassadør til Sverige fikk kastet både bøker og sko på seg under en forelesning ved Stockholms universitet, og i motsetning til andre som har prøvd dette før nylig... så traff svenskene.

Storveis folkens, fortsett som dere stevner.

Skokasting er, som nevnt i ferd med å bli en skikkelig farsott. Det er en gammel tradisjon faktisk, et gammelt arabisk uttrykk for forakt. Enda en flott ting vi kan lære av araberne.

Jeg ønsker forøvrig Israels offisielle representanter alt ondt. Skokasting er selvfølgelig bare en bagatell mot det som virkelig burde ha rammet dem. De burde ha blitt kjeppjaget fra alle land i verden, og i hvert fall ikke blitt invitert til å holde forelesninger. Jeg ville ha følt meg personlig fornærmet hvis noen av dem dukket opp på min forelesning.

Dødsstraff for skokasting?

Skokasting blir stadig mer populært. Det begynte da Bush nesten ble truffet i Irak og i går unnslapp så vidt Kinas statsminister Wen Jiabao en tilsvarende ublid skjebne på Cambridge-universitet i Storbritannia.

Iraneren som kastet skoen mot Bush råtner i fengsel og ser ut som om han vil bli værende der en godt stund. No good deeds og unpunished. Han har dog blitt folkehelt i arabiske land og skokasting mot upopulære politikere har bredt seg som en farsott.

I vesten er man litt mer hyggelig mot disse galante våpendragere, selv om mannen i går også ble ført bort av sikkerhetspolitiet. Men hvis det griper om seg tar nok våre ledere hurtig grep for å motvirke en slik respektløs handling. Akkurat som omsetning av narkotika gikk fra å være helt legalt til å gi tjueen års fengsel så vil denne sporten hurtig stige i gradene blant alvorlige forbrytelser, vent og se.

Med til historien hører også det faktum at de kinesiske studentene som var til stede støttet Wen Jiabao, og slengte ukvemsord mot skokasteren. Kinesere i utlandet, selv etter flere generasjoner støtter gjerne Kinas ledelse, uansett hvordan de oppfører seg. Skokasteren skrek til dem hvordan de kunne sitte der å lytte høflig til en drittsekk som den kinesiske statsministeren. Han fikk ingen støtte. Like lite som han ville ha fått om han hadde slengt sko etter vestlige ledere, som så visst er en sko eller to verdt.